tjorvi -




God made me this way.

"Hvorfor er jeg aldri være bra nok?" "Hvorfor kan jeg ikke være like tynn som de derre modellene som vandrer på catwalker og ser stunning ut?" "Lurer på hvor lenge jeg kan gå uten å spise.." "Ser de at jeg har lagt på meg ett gram?".

Det her er bare noen få av de tankene som farer gjennom hodet på tenåringsjenter og eldre jenter, dessverre. Tankene om aldri å være bra nok, aldri å kunne strekke til og være like «perfekte» som de vi ser preger forside bilder gang på gang. Hver gang vi ser de og får tanker som "jeg skulle gjort alt for å ha hennes ansikt og hår" og "jeg kunne drept for kroppen hennes" pluss så mye mer. For mange er det blitt så vanlig å tenke sånn, tenke nedlatende om seg selv. Det blir lettere og lettere for hvert sekund, hver dag, hver måned og hvert år å sammenligne seg med andre jenter. Samtidig som andre ikke kan fatte hvorfor vi har sånne tanker, hvorfor vi ikke er fornøyd med oss selv. Vel .. jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal forklare det. Hvordan skal man forklare det? At man hater seg selv og kan ikke fordra å ta en ekstra titt i speilet for man vet hva som venter. Hvor lett er det ikke da å la tankene fare og drømme om ett annet utseendet og kropp?

Jeg er en av de utallige jentene som tenker sånt, som har denne hverdagen. Disse tankene kan gjerne falle inn som «sludder» og «vås» hos mange andre, men det betyr slettes ikke at de ikke finnes! Det er så mange som lukker øynene sine og strør sukker på livet sitt, de som vil ha det «perfekte» liv og ingen torner i rosen(e) sin(e). For gudskyld, jeg dømmer ingen, langt ifra! Jeg misunner dere som har det bra. Men dere kan gå glipp av så mye og mange, gå glipp av de herlige menneskene som dessverre sliter mer enn andre. Dette er mennesker som har så utrolig mye omsorg og kjærlighet de kan gi, men som blir vanskelig når mange mennesker overser de.

«Det knyter seg hardt i magen min, hver eneste gang. Pusten stopper. Skal jeg tørre sta steget, ta sjansen på enten å bli knust eller kjenne en lettelse? Eller skal jeg bare stå her i uvitenhet? Det blir for mye. For mange tanker og følelser på en gang. Jeg må vite. Må ha kontroll. Men hva om jeg blir knust? Hva om det ikke viser det jeg vil se? Nei, jeg må bare ta sjansen. Vise hvem som er sjefen.»
Hver gang jeg skal på vekten, hver gang jeg ser på den så kommer denne utemmede djevelskapen av tanker og følelser i hodet - større enn noen gang. Jeg kan ikke noe for det, eller kan jeg det? Er det min skyld at jeg føler meg så fæl? Er det min skyld at jeg tenker alt det her? Kanskje jeg burde ta lobotomi.. Skulle ønske jeg kunne være som de modellene jeg ser på tv og magasiner, de pene og guddommelige jentene og kvinnene. En "positiv" tanke er jo at det er flere som meg der ute, er det ikke det? Men det er også trist. Trist å tenke på at det er flere som føler seg så liten og knust når vekten viser ett større tall enn sist. 

Hvorfor må man være så perfekt i denne store verden? Kan man ikke være som man ble skapt? La jenter/kvinner som ser mer sunne ut være på forsidene deres, de dere kaller for "plus size" modeller. Er det ikke mer riktig at det er de vi bør se opp til? 

Hvordan skal jeg klare å slutte denne tankegangen? Har hørt så mange ganger (hadde jeg fått en tier for hver gang ...) at jeg ikke må tenke sånn, at jeg er bra nok som jeg er og blabla. Det er ikke så lett å innse det selv, når man har en lettere "forvridd" tankegang om hva som er bra nok. Det må mye jobb til for å føle seg vel, føle at man er mer enn bra nok for de rundt seg. Vi må omgi oss med mennesker som bryr seg, viser kjærlighet og er positive. Man må føle seg trygge på de rundt seg, snakke om hvordan man føler seg. Det er ikke lett, langt ifra. Jeg selv har en utrolig lang reise foran meg for at jeg skal kunne stå foran speilet og skrike «JEG ER BRA NOK!». Langt inn i fremtiden, vil jeg kanskje kunne klare det. Jeg vet at det er flere der ute som også vil klare det!

Til deg der ute: La aldri noen hakke ned på deg. Du er mer enn bra nok. Tvil aldri på noe annet. Vi elsker deg som du er. Du er perfekt akkurat som du er.

Ett spørsmål; hva er egentlig perfekt

 

Silje.



Datt nesten av stolen. (?)

Har sovet helt til nå. Sov så dårlig i natt, så jeg vurderte nesten å sette opp en felle for Jon Blund for så å riste litt sovepulver og sweet dreams ut av'n. Men, siden jeg ikke hadde energi til å gjøre noe annet enn enn å bare ligge i senga, så ble jo ikke det noe av. Men det sier vel seg selv, da? Gudene vet hvor mange ganger mamma prøvde å vekke meg i dag før hun dro på jobb, jeg hadde ikke sjans til å komme meg ut av senga, eller å holde meg våken. Så, jeg har nå mindre enn halve dagen igjen, ikke det en gang, på å finne på masse sprell. Med andre ord, jeg kommer til å sitte akkurat her: 

 

Godt planta i sofaen med snusen, noe godt å knaske på, øyer som sjeler og mamsen resten av kvelden. Spare opp litt energi til i morgen, for da har jeg samtaletime med Svein! Kontakten min i Samtaletjenesten, en veldig kul og snill kær. Skulle egentlig møte Pernille, men siden jeg sov tyngre enn grunnmuren til huset, så ble jo ikke det noe av. Skulle jo møte hun rundt 10-11 i dag ... I will make it up 2 you! I promise.


Men jo; til overskriften. Jeg tenkte jeg skulle veie meg, siden det er jo hele 1 eller 2 dager siden jeg sist sjekket. Noe av det "positive" med det jeg sliter med, hurra for det og klapp på skulderen. Men ja, når jeg stelte meg på vekta kun iført en hvit singlett og den fine rosa trusa mi, så måtte jeg dobbelt sjekke. Det er umulig, det skal egentlig ikke gå an. Tror jeg sjekket meg sist igår, eller overigår, husker ikke helt. Har verre hukommelse enn gullfisken, måtte faktisk spørre mamma om alderen min igår, siden jeg er så sliten om dagen. MEN; dette viste da vekta til meg før i dag:

 

 

Noe rart jeg begynte å lure? Jeg veide 48kg her om dagen, og nå veier jeg dette? Ser også at jeg ikke klipte neglene mine helt rett, så det beklager jeg virkelig. Håper dere ikke blir kvalme av litt dårlig klipte tånegler, blodårer som stikker frem og diverse som blir vist på det bildet her.


Nå skal jeg kose meg med litt musikk, potetsticks, cola og snus før mamma kommer hjem med middag. Håper det er noe snadder som begge to liker, alltid vanskelig å finne middag til meg. Jeg er en av de mest kresne her i verden, har jeg fått høre. Det jeg svarer da er; jeg er ikke kresen, jeg vet bare hva jeg liker og ikke liker. Kanskje det er frekt, men jeg spiser ikke det jeg ikke liker. Klarer ikke tvinge mat inn i kjeften, for så å svelge og brekke meg for at jeg ikke liker det. Sorey, men det er virkelig ikke verdt det. Da får jeg nesten heller være den frekke gjesten som ikke likte maten. 

 




Les mer i arkivet » Januar 2014 » November 2013 » Oktober 2013

Silje Lien

Hei. Er ei jente på 22 fra lille Elverum. Skriver om alt jeg føler for og som opptar meg. Er det noe du lurer på eller vil snakke om? siljel_@live.no.

KATEGORIER:

ARKIV:



Image and video hosting by TinyPic
hits