tjorvi -




Jeg forsvinner fra jordens overflate

Dag etter dag, time etter time. Det føles ut som at jeg blir mer og mer borte fra verden. Det er ikke for å få sympati eller noe fra noen, det er bare mine følelser, mine tanker og mitt hodet. Det er ikke lett å være den som andre vil du skal være hele tiden. Du vil gjerne være den søte, snille og omsorgsfulle jenta hele tiden. Men når man sliter psykisk, er det ikke like lett. Det er slitsomt å bruke den tøyelige masken for at andre skal tro du har det bra, er lite snev av lykkelighet i kroppen. Jeg er utslitt. Kroppen min jobber konstant med å bekjempe "sykdommen" jeg har. Den jobber konstant med å prøve få ett smil om munnen, gnist i øynene og beina til å gå fremover. Hva gjør jeg når det ikke fungerer mer? Bare ligge i sengen å se mitt eget liv forsvinne? Se at de rundt deg behandler deg annerledes siden du er svak, liten og har en følelse av å bare være usynelig? Jeg vet ikke. Jeg orker ikke mer å tenke.

 

//google

Man føler seg rett og slett som bildet, man føler seg ikke bra nok. Ikke bra nok for noen. En eneste liten ting, kan få meg helt på kjøret. Det at jeg ikke får til en liten ting, som å riste brødskiven min riktig (de få gangene jeg faktisk spiser). 

Nå skal jeg krype under dyna på sofaen og forsvinne en stund. Forsvinne inn i tvkanaler og mine egne, dystre tanker.

 

Silje.



Prøvelser og flere prøvelser

...dette er noe som jeg selvfølgelig må gjøre. Jeg må gjennom prøvelser og utfordringer, hver eneste dag, hver time og hvert sekund. For dere der ute som tror det bare er å dra seg i nakken og reise seg opp, så er det ikke så lett. Hadde det vært så enkelt som å riste det av seg, tviler jeg på at mange her i verden hadde slitt. Det er ikke så lett å slite med psykiske sykdommer. Det er vanskeligere enn folk tror. Alt blir til en vond sirkel - depresjon, angst, spising og søvn. Det er rett og slett helt jævlig.

Dette er noe jeg prøver å gjøre daglig. Nemlig å skrive ned alt jeg føler og tenker, prøve å sortere alt drittet jeg har foregående i topplokket. Skal også prøve å skrive ned alt jeg får i meg i løpet av en dag... Blir spennende å se hva resultatet er, kanskje prøve å regne ut kalorier?

Nå skal jeg slappe av litt, raide Internett og slappe av før middag og juleverksted på Blaarud. I skrivende stund klarte jeg også å skalle i en lampe som henger ved senga, skjønner ikke at det går an. Klumsen siljus gjør det igjen.


Silje.



Innleggelse #3

Da ligger jeg godt gjemt under den "gode" dyna de har på Sanderud, igjen. Bare at den gangen her er jeg på en avdeling som heter Allmenn Psykiatri (ikke skyt meg om det er feil - ironisk?). Har allerede vært her en dag, og det har gått så fort - men samtidig så sakte. Har snakket med sykepleiere, psykologer og en lege. Alle blir enige om en ting; jeg har en stor angst og stor depresjon. No kidding? Det kunne mamma ha fortalt meg for snart ett år siden. Men det er ikke derfor jeg er her, jeg er her for å få hjelp. Jeg vil komme meg opp på beina igjen. Bli kvitt alle de negative tankene (meste parten hvertfall), skyggene, susingen i hodet og ikke minst det å kunne gå på butikken. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne bytte med noen andre, men jeg vil heller ikke at noen andre skal ha det sånn som jeg har det. Så jeg må bare bite tenna sammen, og prøve komme meg gjennom det.

Det er vanskelig for meg å forklare hvordan jeg har det når folk spør meg. Av alle ord, meninger og følelser så kommer jeg bare opp med "utslitt". Det forklarer i bunn og grunn hvordan jeg har det, men det hjelper vel ikke så mye for de som vil dra meg opp av den synkende gjørma her? Er det noe jeg må lære meg til, så er det å be om hjelp, be om en samtale. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det. Hvordan skal jeg bare bable ut om livet mitt til fremmede? Selv om jeg gjør det her, er det annerledes å gjøre det skriftlig enn muntlig. Her slipper jeg å få øyekontakt og se de vridde ansiktene deres når jeg forteller om dagens kosthold, eller hvor lite jeg har vært på do den mnd her og bommelomma. Jeg hater meg selv for det. Tro meg. Vet det ikke er sunt å spise så "lite" som jeg gjør, men se det fra mitt ståsted. Jeg syns jeg er feite dorris gange hundre. Klarer ikke å se meg i speilet uten å finne alle feilene på meg.

Så nå skal jeg prøve å sove, før dag nr 2 kommer. Kryss fingre, tær og hårstrå for at jeg kan sove uten å våkne en trillion ganger i natt, for da må jeg nemlig saksøke og forventer en dødsstraff av Job Blund.

Silje.



I'm going away.

Sitter nå og ser på TV sammen med mamma, en time etter at jeg ble vekt av mamma. Har gått en uke med snorking og skjæring av tenner av kjæresten min. Forhåpentligvis snorket han ikke i hele huset i natt, siden han prøvde noe plaster man kan ha på nesa? 

Helgen går ut på å prøve å kose meg så mye som jeg kan med familien min før jeg blir lagt inn på nytt. Fikk plass på Allmenn Psykiatri på Sanderud SI, og skal inn på mandag klokken 10. Kan prøve så mye jeg kan å blogge derfra, men er usikker på hvordan det er der, hvordan behandlingen er og hvor sliten jeg er hver kveld. Det blir spennende å se hvordan behandlingen osv der vil være i forhold til den andre avdelingen jeg var på. 

Depresjonen og angsten blir egt bare større og større for hver dag. Kjenner følelsene mine er på styr, lyst til å grine hele tiden. Det suger. Så jeg er flink til å bruke masken min, late som at alt er bra.

Skriver ikke mye nå, har ikke energi.



Endelig tilbake

Føler jeg kanskje må bli flinkere til å skrive her, så dere kan følge litt mer med på hva som skjer i livet -og hverdagen min. Så jeg skal prøve å gjøre det hver dag, eller kanskje annen hver? Skal ikke love noe, men kan hvertfall prøve.

De siste ukene har flydd vekk, men samtidig gått så sakte. Det er som at livet mitt har flydd vekk, men samtidig som at tiden har gått så sakte.

Jeg havnet på Sanderud igjen, og samme avdeling som sist jeg var der - Enhet for Akutt-Åpen. Var en liten betryggelse i det at jeg havnet på samme avdeling, for da visste jeg hvem som jobbet der (heldigvis jobbet alle som jeg hadde sett før der). Var der i litt over 1 uke nå, og jeg har blitt henvist til en avdeling som heter Allmenn Psykiatri på Sanderud SI. Så nå sitter jeg bare og venter på ett brev og en telefonsamtale om at jeg har fått plass. Noe som kan ta uke(r) til en måned. For dere som ikke vet hva Allmenn Psykiatri er, så kan jeg forklare godt og greit hva det er. Det er en avdeling som skal ha en mer effektiv behandlingsplan for meg. Det vil blant annet bli gruppeterapi (noe jeg gruer meg til ...), skal bli mer aktivert og snakke med psykolog/lege hver dag. Det vil bli en stor utfordring, men dette er noe alle tror vil hjelpe meg med å komme meg videre og ikke havne i det samme mønsteret jeg har havnet i igjen.

Som dere da kanskje skjønner har angsten, depresjonen og spisingen min blitt verre igjen. Jeg gikk ned 2-3 kg bare den lille uken jeg var på Sanderud. Og jeg spiser ikke så mye mer når jeg har kommet hjem heller. Følelsene mine surrer opp og ned. Plutselig kan jeg ha det kjempe bra, så kan jeg ha verdens dårligste dag. Heldigvis har jeg en fantastisk familie, kjæreste og venner som står bak meg og holder meg oppe de få cm jeg har igjen for å nå bunnen.

Nå sitter jeg godt plantet i sofaen med mamma, mine to gode småsøsken (lillebror har også bursdag i dag og blir SEKSTEN år!!!!) og kjæresten og ser på film. :-) 

 

Jeg er så glad for at jeg har han i livet mitt. <3

 

Silje.

Les mer i arkivet » Januar 2014 » November 2013 » Oktober 2013

Silje LienE

Hei. Er ei jente på 22 fra lille Elverum. Skriver om alt jeg føler for og som opptar meg. Er det noe du lurer på eller vil snakke om? siljel_@live.no

KATEGORIER:

ARKIV:



Image and video hosting by TinyPic
hits