tjorvi -




Jeg forsvinner.

Hver dag kjemper jeg mot alt sammen. Det føles ut som at jeg blir mer og mer borte. At jeg forsvinner. Prøver så godt jeg kan å ha det gøy med venner og familie. Prøver til å med å drikke, utfordre meg litt. Men det tapper all energi jeg har. Alt jeg vil gjøre er å bare ligge i sengen for meg selv, se på serier og høre på musikken min. Noen kanskje at jeg ligger og synes synd på meg selv, og at det ikke hjelper å bare ligge inne. Tro meg, jeg vet det ikke hjelper. Men det er ikke alltid like lett når man ikke har energi til noe annet. Jeg må mange ganger putte all energien jeg har for å hente meg ett glass med saft. Når jeg skal på butikken, prøver jeg å putte på en maske så ikke alle skal se hvor nede jeg er. Men når jeg føler at hele butikken bare klemmer meg, at alle veggene bare kommer nærmere og nærmere. Synet mitt begynner å prikke, jeg ser skygger og føler meg forfulgt. Det er absolutt ingen god følelse i det hele tatt. Det tapper meg fullstendig.

Jeg er veldig flink til å rømme vekk med alkoholen. Hvorfor? Jeg vet faktisk ikke. Det jeg vet er at jeg har gått så lei av å faktisk ha det sånn. Jeg har gått lei av å måtte kjempe hver eneste dag, time og minutt for å kunne finne små, positive ting i livet. Jeg klarer ikke smile ordentlig til min egen mor en gang, og det sier egentlig litt. Det knuser meg at hun blir lei seg på grunn av at jeg har det sånn. Det siste jeg vil gjøre her i verden er å såre mamma. For hun er en av de som er her for meg, natt og dag. 

Humørsvingningene mine blir bare verre og verre. Jeg føler at jeg er "kongen av verden" i det ene sekundet, og i det neste kan jeg se svart og vet ikke hva jeg gjør. Det sliter med så fullstendig ut. Jeg går rundt og er irritabel hele tiden. Føler meg som en tikkende bombe som snart er klar for å eksplodere. Jeg stenger meg inne, tar nesten ikke kontakt med folk jeg elsker. Alle følelsene mine er ett digert kaos. Vet ikke åssen jeg skal sortere det lenger. Ting blir bare mørkere og mørkere for hver dag som går. Når jeg sårer de jeg er glad i, knuses jeg innvendig. Når folk møter meg, kan de se en blid jente. Men på innsiden ... jeg knuses og blir tappet for energi hver gang jeg later som at jeg har det bra foran vennene mine. Men jeg vil ikke bare sitte der og sture, når de prøver alt de kan for å få meg i godt humør igjen. Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Føler at det snart har gått for langt. 

Jeg vil takke alle mine nærme, som gir meg den kjærligheten de kan. For at dere faktisk er her for meg når jeg trenger det. Dere er med på å faktisk hjelpe meg med å ikke forsvinne helt. Jeg skulle bare ønske at det var lettere for meg. Jeg beklager for at jeg plutselig kan bli drit sur på dere for ingenting. Det er virkelig ikke meningen! Jeg er veldig glad i dere.

 





Stikkord:


Utslitt.

Jeg har ingenting som heter energi i kroppen lenger, kan sove i flere døgn i strekk føles det ut som. Sov i 7 timer i natt, og fra 09:30-15:00 etter det. Noen av dere tenker kanskje "det er bare for at du har sovet så lenge", og ja. Det kan hende, men den følelsen jeg har i kroppen sier noe helt annet. Jeg er helt tom, føler at jeg har veldig lite igjen i kroppen. 

Snakket med A i DPS igår, han sa at jeg får lov til å ta noen dagers pause fra kampen mot å komme meg opp på bena igjen. Sanderud ble også nevnt. Da mye fordi at jeg nevnte at jeg begynte å få de negative tankene mye tilbake, at jeg var utslitt - og ikke minst at jeg begynner å skape den berømte boblen rundt meg. Stemmen i hodet mitt (som jeg døpte for TomTom, uttales tåmtåm, på Sanderud) begynner å surre igjen. Hadde jeg hatt en tankekveler, hadde jeg absolutt brukt den nå. Bare så jeg kunne få vekk all negativiteten, så jeg kan pøse på med positivitet igjen. Er så lei av å prøve komme meg opp igjen, føles ut som at jeg kom noen skritt frem - også var det rett på benken igjen. 

Det er dessverre mange som er så uvitende om hva jeg går gjennom, det er ikke mange som vet hva depresjon og angst virkelig er. De sier "ja, bare tenk på det positive i livet ditt", men det er ikke så lett når man er så nede. Det er mye verre å slite psykisk, enn å ha enn strekk i låret. Man kommer seg ikke like lett opp igjen. Men det er også forskjellige grader på det jeg går gjennom. De jeg har snakket med sier at jeg har en ganske stor grad av det, så det kan kanskje tenkes at det vil ta litt tid?

Vil takke alle som har gitt så positive tilbakemeldinger, dere er herlige! Folk har kontaktet meg på facebook, og gjennom bloggen. Jeg har mine grunner for at jeg faktisk blogger. Det er for at jeg skal ha en slags selvterapi, at jeg kan sette litt ord på noe av det jeg føler (jeg prøver så godt jeg kan iallefall). At jeg kanskje kan hjelpe andre som går gjennom noe av det samme som meg, så de vet at det er flere som sitte på benken og føler seg hjelpesløs og alene. Jeg vet hvordan det føles, at man føler seg helt alene. Man føler at alt man gjør er feil og galt. Det er absolutt ingen god følelse i det hele tatt. Absolutt ikke. Jeg føler meg fortapt. Lyset jeg en gang hadde, blir bare svakere og svakere.

En veldig positiv hendelse i dag; mamma og jeg fikk leiligheten vi har sett på. Den er enorm og nydelig. Den er hele 150 kvadratmeter, og vi kan flytte inn om 1-2 uker. Gleder meg helt sinnsykt til å starte på noe nytt.

 

 





Think about this.

Husker når jeg gikk i 10 klasse (?) og vi hadde en innlevering i norsk, var en prøve tentamen. Jeg valgte å skrive om mobbing, tror faktisk det ble 5 sider - om jeg da med min gullfisk husker korrekt. Fikk faktisk en 5'er, noe som var utrolig bra for meg! Det er som mange som blir mobbet, og det er enda fler som vet om det uten å gjøre noe med det. Jeg har aldri vært den som mobbet, men ble litt små mobbet selv. Det var ikke sånn at jeg ble dyttet rundt, spyttet på og ble kastet ting på - langt ifra. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke klarte å snakke ordentlig, siden jeg sliter med å uttale noe så enkelt som "kino", "kjøttboller" og dere skjønner sikkert hva jeg mener? Jeg var ofte i slosskamper med gutta, tror nesten ikke det var en eneste gutt i klassen jeg ikke hadde slåss mot. Husker to episoder veldig godt. Jeg satt noen cm på pulten til han ene i klassen, det endte med at han dyttet meg bakover så jeg landet rett på ryggen. Så ble jeg dratt i en hjørne hvor han slo meg i magen og halsen. MEN, det var han som forlot skolen i sinne. Jeg skjønte ikke hva som skjedde med en gang, det gikk ikke opp for meg før litt etterpå. En annen gang ble jeg drapstruet for at jeg tok stolen fra en i stolleken. Hello? Vi gikk på barneskolen! Det endte med at begge to måtte til rektor, etter at lærerne hadde fått meg ut fra doen jeg låste meg på. Haha.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk må mobbe? Er det fordi at de har såpass dårlig selvtillitt selv, at de faktisk må ødelegge andres liv? Jeg tror ikke at de faktisk skjønner at man kan ødelegge livet til den man mobber for resten av livet, det er mange som får ordentlige psykiske problemet etter at de har opplevd det. Jeg er så takknemlig for at jeg ikke har gjort det, eller at mine små søsken har blitt - eller gjør det. Hadde de mobbet noen, hadde Silje med slegga kommet. Thor med hammer'n er virkelig ingenting i forhold til meg da. 
 

//google



Det er derfor vi bør tenke litt over handlingene våre, hva vi faktisk gjør med et annet menneske. Vi er kanskje ulike på fasonger, hudfarge, religion også videre. Men vi er alle like innvendig. Vi har alle (hvertfall flere parten) følelser og ett bankende hjerte. Det er derfor jeg prøver så godt jeg kan å smile til folk på gaten, helt fremmede. For jeg vet at det kan faktisk være med å redde dagen til den personen. Det kan være en person som er på randen til å ta livet sitt, for han/hun føler seg så usynlig. Jeg vet selv hvordan den følelsen er, og den er absolutt ikke god i det hele tatt. Man føler at man ikke gjør noe bra, at man ikke er elsket, at alle bare ser ned på eller tvers gjennom deg. Det er derfor vi bare bør smile, trenger ikke være fra øret til øret. Bare ett lite og uskyldig smil. Det er jo virkelig ikke rart det blir krig her i verden, når det finnes så mye hat.

 





Les mer i arkivet » Januar 2014 » November 2013 » Oktober 2013

Silje LienE

Hei. Er ei jente på 22 fra lille Elverum. Skriver om alt jeg føler for og som opptar meg. Er det noe du lurer på eller vil snakke om? siljel_@live.no

KATEGORIER:

ARKIV:



Image and video hosting by TinyPic
hits