tjorvi -




Jeg forsvinner.

Hver dag kjemper jeg mot alt sammen. Det fles ut som at jeg blir mer og mer borte. At jeg forsvinner. Prver s godt jeg kan ha det gy med venner og familie. Prver til med drikke, utfordre meg litt. Men det tapper all energi jeg har. Alt jeg vil gjre er bare ligge i sengen for meg selv, se p serier og hre p musikken min. Noen kanskje at jeg ligger og synes synd p meg selv, og at det ikke hjelper bare ligge inne. Tro meg, jeg vet det ikke hjelper. Men det er ikke alltid like lett nr man ikke har energi til noe annet. Jeg m mange ganger putte all energien jeg har for hente meg ett glass med saft. Nr jeg skal p butikken, prver jeg putte p en maske s ikke alle skal se hvor nede jeg er. Men nr jeg fler at hele butikken bare klemmer meg, at alle veggene bare kommer nrmere og nrmere. Synet mitt begynner prikke, jeg ser skygger og fler meg forfulgt. Det er absolutt ingen god flelse i det hele tatt. Det tapper meg fullstendig.

Jeg er veldig flink til rmme vekk med alkoholen. Hvorfor? Jeg vet faktisk ikke. Det jeg vet er at jeg har gtt s lei av faktisk ha det snn. Jeg har gtt lei av mtte kjempe hver eneste dag, time og minutt for kunne finne sm, positive ting i livet. Jeg klarer ikke smile ordentlig til min egen mor en gang, og det sier egentlig litt. Det knuser meg at hun blir lei seg p grunn av at jeg har det snn. Det siste jeg vil gjre her i verden er sre mamma. For hun er en av de som er her for meg, natt og dag.

Humrsvingningene mine blir bare verre og verre. Jeg fler at jeg er "kongen av verden" i det ene sekundet, og i det neste kan jeg se svart og vet ikke hva jeg gjr. Det sliter med s fullstendig ut. Jeg gr rundt og er irritabel hele tiden. Fler meg som en tikkende bombe som snart er klar for eksplodere. Jeg stenger meg inne, tar nesten ikke kontakt med folk jeg elsker. Alle flelsene mine er ett digert kaos. Vet ikke ssen jeg skal sortere det lenger. Ting blir bare mrkere og mrkere for hver dag som gr. Nr jeg srer de jeg er glad i, knuses jeg innvendig. Nr folk mter meg, kan de se en blid jente. Men p innsiden ... jeg knuses og blir tappet for energi hver gang jeg later som at jeg har det bra foran vennene mine. Men jeg vil ikke bare sitte der og sture, nr de prver alt de kan for f meg i godt humr igjen. Vet ikke hva jeg skal gjre lenger. Fler at det snart har gtt for langt.

Jeg vil takke alle mine nrme, som gir meg den kjrligheten de kan. For at dere faktisk er her for meg nr jeg trenger det. Dere er med p faktisk hjelpe meg med ikke forsvinne helt. Jeg skulle bare nske at det var lettere for meg. Jeg beklager for at jeg plutselig kan bli drit sur p dere for ingenting. Det er virkelig ikke meningen! Jeg er veldig glad i dere.





Stikkord:


Utslitt.

Jeg har ingenting som heter energi i kroppen lenger, kan sove i flere dgn i strekk fles det ut som. Sov i 7 timer i natt, og fra 09:30-15:00 etter det. Noen av dere tenker kanskje "det er bare for at du har sovet s lenge", og ja. Det kan hende, men den flelsen jeg har i kroppen sier noe helt annet. Jeg er helt tom, fler at jeg har veldig lite igjen i kroppen.

Snakket med A i DPS igr, han sa at jeg fr lov til ta noen dagers pause fra kampen mot komme meg opp p bena igjen. Sanderud ble ogs nevnt. Da mye fordi at jeg nevnte at jeg begynte f de negative tankene mye tilbake, at jeg var utslitt - og ikke minst at jeg begynner skape den bermte boblen rundt meg. Stemmen i hodet mitt (som jeg dpte for TomTom, uttales tmtm, p Sanderud) begynner surre igjen. Hadde jeg hatt en tankekveler, hadde jeg absolutt brukt den n. Bare s jeg kunne f vekk all negativiteten, s jeg kan pse p med positivitet igjen. Er s lei av prve komme meg opp igjen, fles ut som at jeg kom noen skritt frem - ogs var det rett p benken igjen.

Det er dessverre mange som er s uvitende om hva jeg gr gjennom, det er ikke mange som vet hva depresjon og angst virkelig er. De sier "ja, bare tenk p det positive i livet ditt", men det er ikke s lett nr man er s nede. Det er mye verre slite psykisk, enn ha enn strekk i lret. Man kommer seg ikke like lett opp igjen. Men det er ogs forskjellige grader p det jeg gr gjennom. De jeg har snakket med sier at jeg har en ganske stor grad av det, s det kan kanskje tenkes at det vil ta litt tid?

Vil takke alle som har gitt s positive tilbakemeldinger, dere er herlige! Folk har kontaktet meg p facebook, og gjennom bloggen. Jeg har mine grunner for at jeg faktisk blogger. Det er for at jeg skal ha en slags selvterapi, at jeg kan sette litt ord p noe av det jeg fler (jeg prver s godt jeg kan iallefall). At jeg kanskje kan hjelpe andre som gr gjennom noe av det samme som meg, s de vet at det er flere som sitte p benken og fler seg hjelpesls og alene. Jeg vet hvordan det fles, at man fler seg helt alene. Man fler at alt man gjr er feil og galt. Det er absolutt ingen god flelse i det hele tatt. Absolutt ikke. Jeg fler meg fortapt. Lyset jeg en gang hadde, blir bare svakere og svakere.

En veldig positiv hendelse i dag; mamma og jeg fikk leiligheten vi har sett p. Den er enorm og nydelig. Den er hele 150 kvadratmeter, og vi kan flytte inn om 1-2 uker. Gleder meg helt sinnsykt til starte p noe nytt.





Think about this.

Husker nr jeg gikk i 10 klasse (?) og vi hadde en innlevering i norsk, var en prve tentamen. Jeg valgte skrive om mobbing, tror faktisk det ble 5 sider - om jeg da med min gullfisk husker korrekt. Fikk faktisk en 5'er, noe som var utrolig bra for meg! Det er som mange som blir mobbet, og det er enda fler som vet om det uten gjre noe med det. Jeg har aldri vrt den som mobbet, men ble litt sm mobbet selv. Det var ikke snn at jeg ble dyttet rundt, spyttet p og ble kastet ting p - langt ifra. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke klarte snakke ordentlig, siden jeg sliter med uttale noe s enkelt som "kino", "kjttboller" og dere skjnner sikkert hva jeg mener? Jeg var ofte i slosskamper med gutta, tror nesten ikke det var en eneste gutt i klassen jeg ikke hadde slss mot. Husker to episoder veldig godt. Jeg satt noen cm p pulten til han ene i klassen, det endte med at han dyttet meg bakover s jeg landet rett p ryggen. S ble jeg dratt i en hjrne hvor han slo meg i magen og halsen. MEN, det var han som forlot skolen i sinne. Jeg skjnte ikke hva som skjedde med en gang, det gikk ikke opp for meg fr litt etterp. En annen gang ble jeg drapstruet for at jeg tok stolen fra en i stolleken. Hello? Vi gikk p barneskolen! Det endte med at begge to mtte til rektor, etter at lrerne hadde ftt meg ut fra doen jeg lste meg p. Haha.

Jeg skjnner ikke hvorfor folk m mobbe? Er det fordi at de har spass drlig selvtillitt selv, at de faktisk m delegge andres liv? Jeg tror ikke at de faktisk skjnner at man kan delegge livet til den man mobber for resten av livet, det er mange som fr ordentlige psykiske problemet etter at de har opplevd det. Jeg er s takknemlig for at jeg ikke har gjort det, eller at mine sm ssken har blitt - eller gjr det. Hadde de mobbet noen, hadde Silje med slegga kommet. Thor med hammer'n er virkelig ingenting i forhold til meg da.

//google



Det er derfor vi br tenke litt over handlingene vre, hva vi faktisk gjr med et annet menneske. Vi er kanskje ulike p fasonger, hudfarge, religion ogs videre. Men vi er alle like innvendig. Vi har alle (hvertfall flere parten) flelser og ett bankende hjerte. Det er derfor jeg prver s godt jeg kan smile til folk p gaten, helt fremmede. For jeg vet at det kan faktisk vre med redde dagen til den personen. Det kan vre en person som er p randen til ta livet sitt, for han/hun fler seg s usynlig. Jeg vet selv hvordan den flelsen er, og den er absolutt ikke god i det hele tatt. Man fler at man ikke gjr noe bra, at man ikke er elsket, at alle bare ser ned p eller tvers gjennom deg. Det er derfor vi bare br smile, trenger ikke vre fra ret til ret. Bare ett lite og uskyldig smil. Det er jo virkelig ikke rart det blir krig her i verden, nr det finnes s mye hat.





Les mer i arkivet Januar 2014 November 2013 Oktober 2013

Silje LienE

Hei. Er ei jente p 22 fra lille Elverum. Skriver om alt jeg fler for og som opptar meg. Er det noe du lurer p eller vil snakke om? siljel_@live.no

KATEGORIER:

ARKIV:



Image and video hosting by TinyPic
hits