Jeg forsvinner. (tjorvi)



  • Jeg forsvinner.


    Hver dag kjemper jeg mot alt sammen. Det fles ut som at jeg blir mer og mer borte. At jeg forsvinner. Prver s godt jeg kan ha det gy med venner og familie. Prver til med drikke, utfordre meg litt. Men det tapper all energi jeg har. Alt jeg vil gjre er bare ligge i sengen for meg selv, se p serier og hre p musikken min. Noen kanskje at jeg ligger og synes synd p meg selv, og at det ikke hjelper bare ligge inne. Tro meg, jeg vet det ikke hjelper. Men det er ikke alltid like lett nr man ikke har energi til noe annet. Jeg m mange ganger putte all energien jeg har for hente meg ett glass med saft. Nr jeg skal p butikken, prver jeg putte p en maske s ikke alle skal se hvor nede jeg er. Men nr jeg fler at hele butikken bare klemmer meg, at alle veggene bare kommer nrmere og nrmere. Synet mitt begynner prikke, jeg ser skygger og fler meg forfulgt. Det er absolutt ingen god flelse i det hele tatt. Det tapper meg fullstendig.

    Jeg er veldig flink til rmme vekk med alkoholen. Hvorfor? Jeg vet faktisk ikke. Det jeg vet er at jeg har gtt s lei av faktisk ha det snn. Jeg har gtt lei av mtte kjempe hver eneste dag, time og minutt for kunne finne sm, positive ting i livet. Jeg klarer ikke smile ordentlig til min egen mor en gang, og det sier egentlig litt. Det knuser meg at hun blir lei seg p grunn av at jeg har det snn. Det siste jeg vil gjre her i verden er sre mamma. For hun er en av de som er her for meg, natt og dag.

    Humrsvingningene mine blir bare verre og verre. Jeg fler at jeg er "kongen av verden" i det ene sekundet, og i det neste kan jeg se svart og vet ikke hva jeg gjr. Det sliter med s fullstendig ut. Jeg gr rundt og er irritabel hele tiden. Fler meg som en tikkende bombe som snart er klar for eksplodere. Jeg stenger meg inne, tar nesten ikke kontakt med folk jeg elsker. Alle flelsene mine er ett digert kaos. Vet ikke ssen jeg skal sortere det lenger. Ting blir bare mrkere og mrkere for hver dag som gr. Nr jeg srer de jeg er glad i, knuses jeg innvendig. Nr folk mter meg, kan de se en blid jente. Men p innsiden ... jeg knuses og blir tappet for energi hver gang jeg later som at jeg har det bra foran vennene mine. Men jeg vil ikke bare sitte der og sture, nr de prver alt de kan for f meg i godt humr igjen. Vet ikke hva jeg skal gjre lenger. Fler at det snart har gtt for langt.

    Jeg vil takke alle mine nrme, som gir meg den kjrligheten de kan. For at dere faktisk er her for meg nr jeg trenger det. Dere er med p faktisk hjelpe meg med ikke forsvinne helt. Jeg skulle bare nske at det var lettere for meg. Jeg beklager for at jeg plutselig kan bli drit sur p dere for ingenting. Det er virkelig ikke meningen! Jeg er veldig glad i dere.





    Stikkord:


    kommentarer til "Jeg forsvinner."

    manmind

    19.05.2013 kl.19:30

    Trist lese om hvordan du har det. Samtidig er jeg sikker p at du kan komme deg opp igjen. Det tar bare tid og krefter. Hper du finner veien "hjem".

    Klem

    Astrid

    19.05.2013 kl.20:29

    Vondt og lese , synd du skal behve og g igjennom dette Silje! Lett og si vr sterk s blir det bedre MEN jeg nsker og hper av hele mitt hjerte at ting skal endre seg og bli bra for deg! Klem Astrid

    Tina

    19.05.2013 kl.20:37

    :/

    Tankefullt - pen og rlig

    19.05.2013 kl.20:39

    Dette var trist men litt spr lesing, fltes nesten som jeg skulle ha skrevet det selv!;P er helt grusomt ha det slik, kjenner meg s igjen i det du skriver her og fr helt vondt av lese det! Hper virkelig en opptur venter like rundt hjrne for deg!!

    Bet meg fast i en ting du skrev: "Humrsvingningene mine blir bare verre og verre. Jeg fler at jeg er "kongen av verden" i det ene sekundet, og i det neste kan jeg se svart og vet ikke hva jeg gjr"

    Kunne minne litt om bipolar lidelse. Ser at du skriver under "om meg" at du sliter med depresjon og angst, men har det noen gang hvert et tema at du kanskje er manisk depressiv? Hvis ikke burde du kanskje lese litt om det se om du kjenner deg igjen, for s ta det opp med samtaleterapeuten din.

    Gjorde selv det nylig, og etter mye om og men s fikk jeg en utredning som resulterte i en diagnose som igjen frer til riktig og bedre behandling i forhold til det jeg sliter med. Bare en tanke og et lite tips fra en som sliter til en annen!;)

    Mamsi

    20.05.2013 kl.10:08

    Alltid her for deg lillegull <3

    Relapseanxiety.blogg.no

    20.05.2013 kl.12:48

    Det er trist vite at du har det snn. Og jeg kan p mange mter fle med deg, i det du skriver om. Det er vanskelig, vondt, og det fles ut som at man gr rundt i en evig lang sirkel, i hp om at sirkelen skal sprekke s du kan g ut.

    Tusen takk for at du skriver om det, at du ikke lukker alt av tanker inni deg. Det er til hjelp for meg, og mange andre som sliter p samme mte. Og jeg hper av alt jeg er at du en dag kommer deg opp igjen, du fortjener s mye bedre enn det her. S tro meg nr jeg sier; jeg fler med deg, vakre.

    Jeg kjenner deg ikke, og det blir kanskje rart lese slikt fra en fremmed.

    Men jeg heier p deg, og har tro p at du er sterk nok til bli bra igjen. Aldri gi opp. Du har kommet alt for langt til gi slipp p deg selv.

    Leser bloggen din hver gang jeg ser du har et nytt innlegg, og tenker mye p deg, spesielt nr det er helt stille her p bloggen. Ville bare at du skulle vite det.

    Rak i ryggen n, du kommer til vinne denne kampen.

    Silje K.L/tjorvi

    20.05.2013 kl.21:23

    manmind: Tusen takk:-)

    Silje K.L/tjorvi

    20.05.2013 kl.21:24

    Astrid: Tusen takk, Astrid:) ja, du er ikke den eneste, tro meg! Klem:)


    legg igjen en kommentar...








    hits