tjorvi -




Det er snart to r siden ..

Tiden har gtt s fort. Den har flydd avgrde, fortere enn jeg skulle nske mange ganger. Dere som har fulgt med p min drlige blogging, vet selvsagt hva jeg prater om. Tenk at i februar 2015, er det 2 r siden min egen kamp om livet startet. Min tabu, mitt liv som s mange ikke klarer skjnne seg p. Depresjon og angst. Altfor mange her i verden er uvitende om denne enorme kampen s altfor mange sliter med. Hvorfor? Er de redde? Redde for sprre vedkommende om hva det gr utp? Det er bedre at dere spr hva det handler om, enn at dere skal snu ryggen til den det gjelder.

Siden februar 2013 har jeg vrt gjennom mye. Det startet med fosterstilling i sofaen og flere liter med trer. Legen sjukmeldte meg og sendte meg til Sanderud. Der havnet jeg i noe som fltes ut som en evig sirkel fr jeg fikk ordentlig hjelp. Ikke fr i slutten av November i fjor havnet jeg p riktig avdeling, den avdelingen som skulle hjelpe meg med forandre livet mitt til det bedre. Allerede andre dagen min der, tenkte de at jeg kunne ha ADHD. Etter noen dager ble det garantert, "du har sterk adhd, og har mest sannsynlig hatt det hele livet". Hvor ble det av hjelpen fr den tid? Lrerne skyldte heller p at jeg ikke klarte konsentrere meg p grunn av dataen, legen sendte aldri inn foresprsel om ADHD testing - selv om jeg nevnte flere ganger at jeg trodde jeg kanskje hadde det. JA, jeg er glad for at det endelig ble oppdaget og det i en "tidlig" alder. MEN, jeg kjenner fortsatt frustrasjonen over systemet som sviktet. Hadde de faktisk oppdaget det fr, hadde jeg ikke ftt den alvorlige angsten og depresjonen som jeg hadde. Da hadde jeg ikke mtte gtt gjennom det helvete jeg faktisk gikk gjennom.

Den dag i dag kan jeg med en stolt hnd p hjertet si; jeg kom meg gjennom det. Sliter fortsatt litt med depresjon i ny og ne, men ikke i nrheten av snn jeg hadde det fr. Det siste ret har jeg nemlig klart;

- Metallica konsert hvor det var rundt 40.000 mennesker.
- Besttt voksenopplring innen Helse og Oppvekst.
- Begynt p voksenopplring innen Helsefagarbeider.
- Gjort meg ferdig p DPS, Elverum.
- Ftt riktig hjelp og medisin.
- Begynt p en praksis plass som jeg elsker.
- Funnet ut hvem jeg faktisk kan stole p, og som jeg vet alltid vil vre der.

Jeg har fortsatt en lang vei igjen g. Livet mitt ble startet p nytt nr jeg fikk diagnosen ADHD, alt unntatt basiskunnskapene mine ble slettet. M lre meg hvordan jeg skal fjerne de uvanene jeg har lagt til meg p grunn av manglende hjelp, finne metoder som vil hjelpe meg videre s jeg ikke faller helt ned igjen. Det er mange som sier bare rist det av deg, ta deg i nakkeskinnet og kom deg p beina igjen. Vet dere hva? Det er ikke s jvlig simpelt. Tror dere virkelig at verden hadde hatt s mye av depresjon og angst her i verden, hvis det var s enkelt? Det er ikke noe rart det kalles tabu. Folk er mer redde for sprre hva det faktisk gr utp, redde for at de ikke skal klare gi bra nok respons nr svaret er gitt. Det betyr mer enn dere aner nr dere faktisk spr, det viser at dere har ett hjertet og bryr dere.

I dag har jeg gtt to timer ute. Hadde jeg klart dette for ett r siden? Aldri. Jeg hadde ikke hatt en sjanse i havet for gjennomfre dette. Skriver ikke det her s folk skal si at jeg er s sterk, flink og modig. Jeg vil vise til dere andre der ute at dere er ikke alene, dere kommer dere gjennom det. Selv om alt virker mrkt og helt jvlig, det finnes faktisk ett lys i tunnelen. Det kan bare ta lang tid fr man finner det. Jeg hadde daglige tanker om ta mitt eget liv. I dag? Jeg er glad for at jeg lever, for at jeg ikke tok det dumme valget om ende det. Har en herlig familie, valpen min og venner rundt meg som sttter meg og som faktisk liker meg for den jeg er. Aldri gi opp hpet om en dag bli frisk igjen, aldri la lyset slukkes helt. Med tid og positive mennesker rundt deg, vil ogs du komme deg opp igjen. Trenger du noen snakke med? Snakk med meg. Jeg har levd det helvete. Jeg har vrt der. Jeg kom meg gjennom det. Jeg puster fortsatt.




- Silje.



Nytt hp om mennesker.

Vet det er lenge siden, men jeg er ikke den typiske bloggeren som blogger hvert sekund og fler jeg m ha flere hundre flgere. Jeg har ikke alltid tid eller energi til blogge, hper dere har forstelse for dette.

MEN, til overskriften. Er vel derfor dere leser?

Etter jeg la ut bildet om at jeg venta p legekontoret etter kroppen min nekta lystre meg, fikk jeg noen sprsml om hva som skjedde. Frst av alt, jeg la det ikke ut som en "hei jeg vil ha litt oppmerksomhet, s jeg legger ut ett bildet av det her".. Det skjedde mest for at jeg kjeder meg snn mens jeg ventet p turnuslegen jeg skulle inn til. S jeg tenkte skrive her igjen, og forklare hva som hendte og grunnen til overskriften.

Jeg skulle kjpe mat til valpen min siden han snart var tom, og tenkte jeg skulle sjekke om de hadde det p dyrebutikken p kremmertorget. Siden de ikke hadde det merket, bestemte jeg meg for kjpe meg en bagett p meny til frokost. Mens jeg stod bak en st gammel dame som skulle ha kransekake, kjente jeg at jeg ble mer og mer urolig i kroppen. Svetten kom og jeg fikk hetetokter. Det ble min tur til bestille - en tacobagett, jeg betalte og skulle skrive p kvitteringen siden det var reservelsning nr jeg merket at ikke alt var som det skulle. rene begynte suse, synet ble svekket og kroppen fltes ut som at den hadde dampet i en badstue med flere hundre grader. Jeg holdt meg fast og kjente overkroppen min falt fremover mot benken og hun som jobbet der. Jeg hrte hun sa "oioi", s er det litt svikt i hukommelsen min. Husker jeg kjente en trygg hnd p skulderen min, den holdt meg fast s jeg ikke skulle falle bakover. Om jeg husker helt riktig, s svaiet/ristet jeg forsiktig og kraftig frem og tilbake for klare finne balansen. Hva skal man gjre i en snn situasjon der man ikke har kontroll over kroppen? Jeg gjorde det jeg kunne og holdt meg fast og oppreist med alle mine krefter mens hun som jobbet spurte om jeg hadde epilepsi eller diabetes. Det kom en vakt bort og spurte hva som skjedde, gr det bra og skal jeg ringe til ambulanse? Plutselig var det en stol bak meg som den fremmede mannen hjalp meg til sette meg ned p. Prvde virkelig komme til meg selv igjen mens jeg kjente at det suste som niagara falls i rene, hetetoktene som fikk svetten til piple frem fortere enn kviser p uren og fet hud, synet som forsvant i full fart for s rygge tilbake i skallen min og svimmelheten som fikk alt til snurre rundt som en karusell. Jeg fikk ett glass vann og kjente jeg klarte prate. Forklarte at jeg hverken hadde epilepsi eller diabetes, men det kunne vre at jeg hadde veldig lavt blodtrykk eller blodsukker. At jeg ikke hadde spist enn siden jeg skulle ha baguett og kjpe meg en cola for f fart p blodsukkeret. Nr de skjnte det gikk bedre, spurte vakten meg om det gikk bra at han gikk videre. Jeg tok baguetten og sa tusen takk for hjelpen litt sjenert men med takknemlighet i stemmen og ynene, gikk inn for kjpe meg cola og vandret hjem. Ringte kjresten for ha en trygghet til jeg kom hjem igjen.

Hadde det ikke vrt for at jeg stod der jeg stod, hadde jeg nok gtt i bakken. Og hadde det ikke vrt for de fremmede jeg tilfeldigvis hadde rundt meg, hadde jeg nok gtt i bakken. I dag er det s mange mennesker som delegger vrt syn p menneskeheten, med bde voldtekt, mishandling, krig, tyveri osv. Det er disse sm hendelsene som i dag, som gjr at jeg fr en flelse og ett lite hp om menneskene. At det faktisk finnes gode mennesker, fremmede ser at noe er p vei til skje og stepper opp. Ikke alle som ville ha holdt en fremmed person de ser er p til besvime oppe med en trygg hnd. Det at jeg fikk den hnden p skulderen min ga meg en trygghet om at jeg ikke ville falle bakover. De handlet raskt og rolig.

Tusen takk for at dere gir meg og andre ett hp for menneskeheten. Takk for at dere er til og har ett godt hjerte! Dere fr kanskje ingen overskrift eller midtsiden i vg, men dere blir sett p som hverdagshelter og gode personer for de dere hjelper.

Mamma og lillessteren min har ogs vrt helt fantastiske i dag. De har tatt vare p valpen min og meg i dag. C har holdt rundt meg, spurt meg flere ganger om jeg trenger noe og strket meg p armen og hret. Mamma har hatt momo tid med twist, gitt han mat og gtt ut med han. Jeg er s takknemlig for dere, for hver dag ekstra jeg fr med dere.

- Silje.



03.04.2014





Unnskyld, men jeg er fortsatt meg?

Det surrer veldig mange tanker i hodet om dagen. Noen ganger blir det vanskelig f fatt p de, s de flyr videre til de forsvinner i mrket. I lpet av det siste ret har det skjedd s mye rundt meg, bde positivt og negativt. De som har fulgt meg p facebook og her p bloggen vet det meste, eller vet vel s og si alt jeg har gtt gjennom.

Noe av det mest triste, er vel at jeg har mistet mange jeg trodde var mine venner. De jeg en gang hadde det s morsomt med. Jeg burde vel kanskje ha skjnt det allerede i starten fra da jeg var lengst nede og havnet p Sanderud - ikke ett sprsml om hvordan jeg hadde det, ikke ett eneste ett. Burde vel kanskje ha skjnt det allerede da, at de ikke var ordentlige venner? Det var heller det man kaller for bekjente? Men er det ikke nr man ser sine venner slite at man skal stille opp og hjelpe de opp igjen, gjre s de fler seg trygge og elsket. Det er hvertfall snn jeg tenker, og det er snn jeg er mot mine venner som sliter.

Dere vet ikke hvordan dere skalhndtere meg n, men hva er forskjellen? Er det det at jeg har slitt psykisk og hatt mer motgang enn dere? At jeg faktisk ndde bunnen og gjorde alt jeg kunne for kjempe meg p topp igjen? Eller er det det at jeg fikk diagnosen sterk ADHD? Jeg syns det blir feil av dere si at dere ikke vet hvordan dere skal takle og hndtere meg n, at dere er redde for at jeg skal klikke p fest og kaste alt veggemellom. Kan jeg f si dere en ting; jeg har mest sansynlig hatt ADHD hele livet, har jeg noen gang reagert snn som dere er redde for at jeg skal gjre? Ja, jeg har hatt mine sinte stunder, men dere lyver til dere selv om dere sier at dere ikke har hatt det ogs. Vet dere hva? N fr jeg faktisk hjelp mot diagnosen min, noe som gjr meg bedre. S jeg hper virkelig at dere har det godt med dere selv, dere hjalp meg ikke en eneste gang. Dere ville heller "snakke" bak ryggen min istedet for sprre meg om hvordan jeg hadde det, hvordan jeg ville reagere etc. Unnskyld for at jeg ikke er bra nok for dere, eller s perfekt som dere, for at jeg bare er den enkle Silje Lien. Eneste forskjellen n og for ett r siden? Jeg har ftt en diagnose.

Alt jeg trengte var din hnd, hvor var den?

Til alle dere der ute som fler at dere ikke har noen som vil hjelpe dere eller som stiller opp, jeg er her. Ikke tvil p det ett sekund, noen gang.

- Silje.



God made me this way.

"Hvorfor er jeg aldri vre bra nok?" "Hvorfor kan jeg ikke vre like tynn som de derre modellene som vandrer p catwalker og ser stunning ut?" "Lurer p hvor lenge jeg kan g uten spise.." "Ser de at jeg har lagt p meg ett gram?".

Det her er bare noen f av de tankene som farer gjennom hodet p tenringsjenter og eldre jenter, dessverre. Tankene om aldri vre bra nok, aldri kunne strekke til og vre likeperfekte som de vi ser preger forside bilder gang p gang. Hver gang vi ser de og fr tanker som "jeg skulle gjort alt for ha hennes ansikt og hr" og "jeg kunne drept for kroppen hennes" pluss s mye mer. For mange er det blitt s vanlig tenke snn, tenke nedlatende om seg selv. Det blir lettere og lettere for hvert sekund, hver dag, hver mned og hvert r sammenligne seg med andre jenter. Samtidig som andre ikke kan fatte hvorfor vi har snne tanker, hvorfor vi ikke er fornyd med oss selv. Vel .. jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal forklare det. Hvordan skal man forklare det? At man haterseg selv og kan ikke fordra ta en ekstra titt i speilet for man vet hva som venter. Hvor lett er det ikke da la tankene fare og drmme om ett annet utseendet og kropp?

Jeg er en av de utallige jentene som tenker snt, som har denne hverdagen. Disse tankene kan gjerne falle inn som sludderog vs hos mange andre, men det betyr slettes ikke at de ikke finnes! Det er s mange som lukker ynene sine og strr sukker p livet sitt, de som vil ha det perfekte liv og ingen torner i rosen(e) sin(e). For gudskyld, jeg dmmer ingen, langt ifra! Jeg misunner dere som har det bra. Men dere kan g glipp av s mye og mange, g glipp av de herlige menneskene som dessverre sliter mer enn andre. Dette er mennesker som har s utrolig mye omsorg og kjrlighet de kan gi, men som blir vanskelig nr mange mennesker overser de.

Det knyter seg hardt i magen min, hver eneste gang. Pusten stopper. Skal jeg trre sta steget, ta sjansen p enten bli knust eller kjenne en lettelse? Eller skal jeg bare st her i uvitenhet? Det blir for mye. For mange tanker og flelser p en gang. Jeg m vite. M ha kontroll. Men hva om jeg blir knust? Hva om det ikke viser det jeg vil se? Nei, jeg m bare ta sjansen. Vise hvem som er sjefen.
Hver gang jeg skal p vekten, hver gang jeg ser p den s kommer denne utemmede djevelskapen av tanker og flelser i hodet - strre enn noen gang. Jeg kan ikke noe for det, eller kan jeg det? Er det min skyld at jeg fler meg s fl? Er det min skyld at jeg tenker alt det her? Kanskje jeg burde ta lobotomi.. Skulle nske jeg kunne vre som de modellene jeg ser p tv og magasiner, de pene og guddommelige jentene og kvinnene. En "positiv" tanke er jo at det er flere som meg der ute, er det ikke det? Men det er ogs trist. Trist tenke p at det er flere som fler seg s liten og knust nr vekten viser ett strre tall enn sist.

Hvorfor m man vre s perfekt i denne store verden? Kan man ikke vre som man ble skapt? La jenter/kvinner som ser mer sunne ut vre p forsidene deres, de dere kaller for "plus size" modeller. Er det ikke mer riktig at det er de vi br se opp til?

Hvordan skal jeg klare slutte denne tankegangen? Har hrt s mange ganger (hadde jeg ftt en tier for hver gang ...) at jeg ikke m tenke snn, at jeg er bra nok som jeg er og blabla. Det er ikke s lett innse det selv, nr man har en lettere "forvridd" tankegang om hva som er bra nok. Det m mye jobb til for fle seg vel, fle at man er mer enn bra nok for de rundt seg. Vi m omgi oss med mennesker som bryr seg, viser kjrlighet og er positive. Man m fle seg trygge p de rundt seg, snakke om hvordan man fler seg. Det er ikke lett, langt ifra. Jeg selv har en utrolig lang reise foran meg for at jeg skal kunne st foran speilet og skrikeJEG ER BRA NOK!. Langt inn i fremtiden, vil jeg kanskje kunne klare det. Jeg vet at det er flere der ute som ogs vil klare det!

Til deg der ute: La aldri noen hakke ned p deg. Du er mer enn bra nok. Tvil aldri p noe annet. Vi elsker deg som du er. Du er perfekt akkurat som du er.

Ett sprsml; hva er egentlig perfekt?

Silje.



Jeg forsvinner fra jordens overflate

Dag etter dag, time etter time. Det fles ut som at jeg blir mer og mer borte fra verden. Det er ikke for f sympati eller noe fra noen, det er bare mine flelser, mine tanker og mitt hodet. Det er ikke lett vre den som andre vil du skal vre hele tiden. Du vil gjerne vre den ste, snille og omsorgsfulle jenta hele tiden. Men nr man sliter psykisk, er det ikke like lett. Det er slitsomt bruke den tyelige masken for at andre skal tro du har det bra, er lite snev av lykkelighet i kroppen. Jeg er utslitt. Kroppen min jobber konstant med bekjempe "sykdommen" jeg har. Den jobber konstant med prve f ett smil om munnen, gnist i ynene og beina til g fremover. Hva gjr jeg nr det ikke fungerer mer? Bare ligge i sengen se mitt eget liv forsvinne? Se at de rundt deg behandler deg annerledes siden du er svak, liten og har en flelse av bare vre usynelig? Jeg vet ikke. Jeg orker ikke mer tenke.

//google

Man fler seg rett og slett som bildet, man fler seg ikke bra nok. Ikke bra nok for noen. En eneste liten ting, kan f meg helt p kjret. Det at jeg ikke fr til en liten ting, som riste brdskiven min riktig (de f gangene jeg faktisk spiser).

N skal jeg krype under dyna p sofaen og forsvinne en stund. Forsvinne inn i tvkanaler og mine egne, dystre tanker.

Silje.



Prvelser og flere prvelser

...dette er noe som jeg selvflgelig m gjre. Jeg m gjennom prvelser og utfordringer, hver eneste dag, hver time og hvert sekund. For dere der ute som tror det bare er dra seg i nakken og reise seg opp, s er det ikke s lett. Hadde det vrt s enkelt som riste det av seg, tviler jeg p at mange her i verden hadde slitt. Det er ikke s lett slite med psykiske sykdommer. Det er vanskeligere enn folk tror. Alt blir til en vond sirkel - depresjon, angst, spising og svn. Det er rett og slett helt jvlig.

Dette er noe jeg prver gjre daglig. Nemlig skrive ned alt jeg fler og tenker, prve sortere alt drittet jeg har foregende i topplokket. Skal ogs prve skrive ned alt jeg fr i meg i lpet av en dag... Blir spennende se hva resultatet er, kanskje prve regne ut kalorier?

N skal jeg slappe av litt, raide Internett og slappe av fr middag og juleverksted p Blaarud. I skrivende stund klarte jeg ogs skalle i en lampe som henger ved senga, skjnner ikke at det gr an. Klumsen siljus gjr det igjen.


Silje.



Innleggelse #3

Da ligger jeg godt gjemt under den "gode" dyna de har p Sanderud, igjen. Bare at den gangen her er jeg p en avdeling som heter Allmenn Psykiatri (ikke skyt meg om det er feil - ironisk?). Har allerede vrt her en dag, og det har gtt s fort - men samtidig s sakte. Har snakket med sykepleiere, psykologer og en lege. Alle blir enige om en ting; jeg har en stor angst og stor depresjon. No kidding? Det kunne mamma ha fortalt meg for snart ett r siden. Men det er ikke derfor jeg er her, jeg er her for f hjelp. Jeg vil komme meg opp p beina igjen. Bli kvitt alle de negative tankene (meste parten hvertfall), skyggene, susingen i hodet og ikke minst det kunne g p butikken. Noen ganger skulle jeg nske at jeg kunne bytte med noen andre, men jeg vil heller ikke at noen andre skal ha det snn som jeg har det. S jeg m bare bite tenna sammen, og prve komme meg gjennom det.

Det er vanskelig for meg forklare hvordan jeg har det nr folk spr meg. Av alle ord, meninger og flelser s kommer jeg bare opp med "utslitt". Det forklarer i bunn og grunn hvordan jeg har det, men det hjelper vel ikke s mye for de som vil dra meg opp av den synkende gjrma her? Er det noe jeg m lre meg til, s er det be om hjelp, be om en samtale. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjre det. Hvordan skal jeg bare bable ut om livet mitt til fremmede? Selv om jeg gjr det her, er det annerledes gjre det skriftlig enn muntlig. Her slipper jeg f yekontakt og se de vridde ansiktene deres nr jeg forteller om dagens kosthold, eller hvor lite jeg har vrt p do den mnd her og bommelomma. Jeg hater meg selv for det. Tro meg. Vet det ikke er sunt spise s "lite" som jeg gjr, men se det fra mitt ststed. Jeg syns jeg er feite dorris gange hundre. Klarer ikke se meg i speilet uten finne alle feilene p meg.

S n skal jeg prve sove, fr dag nr 2 kommer. Kryss fingre, tr og hrstr for at jeg kan sove uten vkne en trillion ganger i natt, for da m jeg nemlig sakske og forventer en ddsstraff av Job Blund.

Silje.



I'm going away.

Sitter n og ser p TV sammen med mamma, en time etter at jeg ble vekt av mamma. Har gtt en uke med snorking og skjring av tenner av kjresten min. Forhpentligvis snorket han ikke i hele huset i natt, siden han prvde noe plaster man kan ha p nesa?

Helgen gr ut p prve kose meg s mye som jeg kan med familien min fr jeg blir lagt inn p nytt. Fikk plass p Allmenn Psykiatri p Sanderud SI, og skal inn p mandag klokken 10. Kan prve s mye jeg kan blogge derfra, men er usikker p hvordan det er der, hvordan behandlingen er og hvor sliten jeg er hver kveld. Det blir spennende se hvordan behandlingen osv der vil vre i forhold til den andre avdelingen jeg var p.

Depresjonen og angsten blir egt bare strre og strre for hver dag. Kjenner flelsene mine er p styr, lyst til grine hele tiden. Det suger. S jeg er flink til bruke masken min, late som at alt er bra.

Skriver ikke mye n, har ikke energi.



Endelig tilbake

Fler jeg kanskje m bli flinkere til skrive her, s dere kan flge litt mer med p hva som skjer i livet -og hverdagen min. S jeg skal prve gjre det hver dag, eller kanskje annen hver? Skal ikke love noe, men kan hvertfall prve.

De siste ukene har flydd vekk, men samtidig gtt s sakte. Det er som at livet mitt har flydd vekk, men samtidig som at tiden har gtt s sakte.

Jeg havnet p Sanderud igjen, og samme avdeling som sist jeg var der - Enhet for Akutt-pen. Var en liten betryggelse i det at jeg havnet p samme avdeling, for da visste jeg hvem som jobbet der (heldigvis jobbet alle som jeg hadde sett fr der). Var der i litt over 1 uke n, og jeg har blitt henvist til en avdeling som heter Allmenn Psykiatri p Sanderud SI. S n sitter jeg bare og venter p ett brev og en telefonsamtale om at jeg har ftt plass. Noe som kan ta uke(r) til en mned. For dere som ikke vet hva Allmenn Psykiatri er, s kan jeg forklare godt og greit hva det er. Det er en avdeling som skal ha en mer effektiv behandlingsplan for meg. Det vil blant annet bli gruppeterapi (noe jeg gruer meg til ...), skal bli mer aktivert og snakke med psykolog/lege hver dag. Det vil bli en stor utfordring, men dette er noe alle tror vil hjelpe meg med komme meg videre og ikke havne i det samme mnsteret jeg har havnet i igjen.

Som dere da kanskje skjnner har angsten, depresjonen og spisingen min blitt verre igjen. Jeg gikk ned 2-3 kg bare den lille uken jeg var p Sanderud. Og jeg spiser ikke s mye mer nr jeg har kommet hjem heller. Flelsene mine surrer opp og ned. Plutselig kan jeg ha det kjempe bra, s kan jeg ha verdens drligste dag. Heldigvis har jeg en fantastisk familie, kjreste og venner som str bak meg og holder meg oppe de f cm jeg har igjen for n bunnen.

N sitter jeg godt plantet i sofaen med mamma, mine to gode smssken (lillebror har ogs bursdag i dag og blir SEKSTEN r!!!!) og kjresten og ser p film. :-)

Jeg er s glad for at jeg har han i livet mitt. <3

Silje.



Sakte men sikkert ..

Jeg er egentlig ganske usikker p hvorfor jeg faktisk driver denne bloggen, siden jeg blogger jo s sjeldent? Er det egentlig noen som leser denne bloggen? Det er vel kanskje det. Hper jeg kan hjelpe noen med at jeg skriver det her. Dere er ikke alene om det. Jeg har prvd finne ut hvorfor, men kreftene mine blir borte s fort. Har nesten ikke krefter til g ut av sengen, vil helst bo i den store og gode sengen min. Bare bli der for alltid. Stenge meg inne.

Alt jeg fler n ... Vet ikke ssen jeg skal forklare det, jeg fler meg bare tom. Helt tom. Har alltid vrt den som har vrt flinkest med ord, det er da jeg klarer forklare ting, forklare hvordan jeg har det. Men n sitter jeg egentlig bare og trommer over tastaturet mens tankene flyter av grdet p helt andre ting. Blir det en kald vinter i r? Gud som hjernen min banker av at den har det vondt og flt. Har jeg gtt opp s mye i vekt at det synes? N er det ikke mange timer til jeg skal legge meg. Dere ser poenget, ikke sant? Har konsentrasjon som ... Ja, de som ikke har det i det hele tatt.

Gr til dps en gang i uken, har begynt med en ny runde sprsmler. De skal vel sjekke om det ligger mer bak angsten og depresjonen, hvis jeg ikke misforstod det helt. Hver gang oppfordrer han meg til g turer, tegne, skrive etc. I dag utfordret han meg til at jeg skulle spille mer piano. MEN JEG M JO ST OPP DA, FOR FAEN. Eneste tanken som flyr gjennom hodet mitt hver gang han kommer med forslag. Kan han ikke skjnne at jeg bare vil ligge der? Men, jeg vet jo at han vil hjelpe meg med bli bra igjen. Han fr jo tross alt cash for det.

Alt kommer sterkere og sterkere tilbake. Paranoiden. Depresjonen. Angsten.

N sitter jeg og propper i meg godteri, noe jeg egentlig ikke skulle ha gjort. Siden jeg fler at jeg har lagt p meg 10 kg overalt, skulle heller ha mistet de. Skal hre litt p musikk og se p de tragiske oppslagene p facebook, og andre nettsteder.





Miley Cyrus - FU. Sangen for yeblikket.

Stikkord:


Tilbakefall.

Jeg har prvd komme meg opp p beina og tilbake i virkeligheten i noe som fles som en evighet. Det kan vre mange der ute som tenker at jeg kanskje ikke prver hardt nok, at jeg bare ligger og later meg mens jeg er sykmeldt. At jeg ikke tar nok sjanser og prver nok. Mange sier at jeg kanskje burde jobbe igjen. Andre sier at jeg glemmer helt av de. Noen sier ogs at de ikke skjnnerhvorfor jeg begynner bli drlig igjen, siden jeg har "alt" jeg trenger her i livet. Vet dere hva? Jeg kan ikke noe for det. Jeg kan virkelig ikke noe for at kroppen min bryter sammen og alt er negativt og svart rundt meg. Jeg kan ikke noe for at jeg ser svart p det dere ser lyst p. Ser dere en nydelig natur og fisker i elven, kan jeg se at forskjellige steder der jeg kan ende ting. Nr man fler at man kommer tilbake igjen p s og si samme punkt hver gang, er det ikke lett fortsette videre. Jeg hper virkelig ikke at dere syns jeg er urettferdig som har det snn, at dere synes jeg er dum som nesten bare tenker negativt. Tro meg, jeg prver s hardt jeg kan. Noen ganger faller jeg bare totalt sammen igjen.

Depresjonen og angsten er tilbake, igjen. Hadde det vrt opptil meg, hadde jeg bare ligget i sengen hele tiden. Uten mat, uten lys og uten kommunikasjon. Hadde det ikke vrt for de vennene som prver holde meg oppe, de som virkelig prver f meg bra igjen, vet jeg ikke om jeg i det hele tatt hadde tenkt den lille tanken p fortsette. Nr alt er mrkt for deg, er det ikke lett fortsette. For deg er jeg kanskje ikke trist, men jeg er trist nok. Det er s sant som ordtrykket sier "man er sin strste kritiker". Jeg sliter med finne noe bra p meg. Ser p alle supermodellene som er p tv, skulle nske jeg hadde kroppen dems. Skulle nske jeg var bra nok. Skulle nske jeg hadde en fin kropp. Ikke for at alle andre skal misunne, nei, men for at jeg selv skal fle meg bra. Jeg fler meg langt ifra bra.

//megselv i fjor.

N skal jeg forsvinne i min egen verden for en stund. Beklager at det tok s lang tid fr dere hrte fra meg, trengte bare tid. Jeg setter mer enn stor pris p all sttten jeg fr av dere som leser bloggen min. Dere er gull.




Stikkord:


Utslitt til alle grader.

Dagene gr opp og ned, har noen bedre og noen verre. De siste dagene har jeg vrt helt utslitt, selv om folk kanskje ikke merker det. Selv om jeg smiler og fr dere til tro at det gr bedre med meg, s er det ikke alltid det gjr det. Jeg har blitt veldig flink til putte p meg en maske gjennom de siste rene, s flink at mine nrmeste ikke alltid klarer gjennomskue meg. Jeg orker ikke at de jeg er glad i skal bli lei seg for at jeg har det jvlig, eller at de trur det er dems feil. Det er mange som prver f meg i godt humr, og det skal de ha all re for, men det er ikke deres skyld om dere ikke klarer det. Det er jeg som har stengt meg av, jeg kjenner ikke de gode flelsene lenger. Jeg husker ikke sist jeg var ordentlig glad, ordentlig lykke. Ordet "lykke" er s og si blitt ett fremmed ord for meg. Prver hardt, virkelig hardt, hver dag finne noe glede meg skikkelig over. Men det er ikke s lett. Mange kan si at jeg har vrt sjuk lenge, og at n er det faen meg p tide at jeg blir frisk. Tror dere ikke at jeg vil det selv? Jeg vil ikke ha det snn her, at jeg nesten sitter og skaller hodet mitt knust i veggen hver kveld siden jeg er s drittlei alt sammen. At jeg nesten hopper ned fra verandaen, siden jeg vet at denne dagen ikke kommer til bli noe bedre. Vet dere hva som stopper meg? Familien og mine nrmeste. Hadde det ikke vrt for at enkelte faktisk hadde satt seg ned og spurt ssen jeg har det ...

Har ftt utfordringer av at jeg burde komme meg opp og ut hver eneste dag - noe jeg vet hjelper. Prver hver dag, gjerne flere ganger om dagen ogs. Men det ender med at jeg blir utslitt, kvalm og skallebank - s jeg sover flere timer om dagen. Blir s drlig og sliten at jeg ikke fr i meg mat lenger. Det har endt med at jeg har rast ned i vekt (dette gjr jo selvflgelig ikke meg noe..), men folk rundt meg reagerer. Jeg kan skjnne det. For det hjelper jo ikke p psyken nr man ikke spiser, eller raser ned i vekt. Jeg prver spise litt og litt, men jeg klarer ikke. Blir drlig og uvel av det, s jeg propper heller i meg french fries og grnn iste (som er for yeblikket kicket mitt).

Vet det har vrt drlig innlegg etc her inne av meg. Men vi har flyttet, s har ikke hatt nett. Ogs har jeg ikke tenkt noe over i det hele tatt. Har ftt mail og diverse om det gr bra med meg siden jeg ikke har blogget, og det betyr noe innerst i hjerterota mi at det faktisk er folk (gjerne fremmede, som mailer) som bryr seg. Dere er verdt gull.





Jeg forsvinner.

Hver dag kjemper jeg mot alt sammen. Det fles ut som at jeg blir mer og mer borte. At jeg forsvinner. Prver s godt jeg kan ha det gy med venner og familie. Prver til med drikke, utfordre meg litt. Men det tapper all energi jeg har. Alt jeg vil gjre er bare ligge i sengen for meg selv, se p serier og hre p musikken min. Noen kanskje at jeg ligger og synes synd p meg selv, og at det ikke hjelper bare ligge inne. Tro meg, jeg vet det ikke hjelper. Men det er ikke alltid like lett nr man ikke har energi til noe annet. Jeg m mange ganger putte all energien jeg har for hente meg ett glass med saft. Nr jeg skal p butikken, prver jeg putte p en maske s ikke alle skal se hvor nede jeg er. Men nr jeg fler at hele butikken bare klemmer meg, at alle veggene bare kommer nrmere og nrmere. Synet mitt begynner prikke, jeg ser skygger og fler meg forfulgt. Det er absolutt ingen god flelse i det hele tatt. Det tapper meg fullstendig.

Jeg er veldig flink til rmme vekk med alkoholen. Hvorfor? Jeg vet faktisk ikke. Det jeg vet er at jeg har gtt s lei av faktisk ha det snn. Jeg har gtt lei av mtte kjempe hver eneste dag, time og minutt for kunne finne sm, positive ting i livet. Jeg klarer ikke smile ordentlig til min egen mor en gang, og det sier egentlig litt. Det knuser meg at hun blir lei seg p grunn av at jeg har det snn. Det siste jeg vil gjre her i verden er sre mamma. For hun er en av de som er her for meg, natt og dag.

Humrsvingningene mine blir bare verre og verre. Jeg fler at jeg er "kongen av verden" i det ene sekundet, og i det neste kan jeg se svart og vet ikke hva jeg gjr. Det sliter med s fullstendig ut. Jeg gr rundt og er irritabel hele tiden. Fler meg som en tikkende bombe som snart er klar for eksplodere. Jeg stenger meg inne, tar nesten ikke kontakt med folk jeg elsker. Alle flelsene mine er ett digert kaos. Vet ikke ssen jeg skal sortere det lenger. Ting blir bare mrkere og mrkere for hver dag som gr. Nr jeg srer de jeg er glad i, knuses jeg innvendig. Nr folk mter meg, kan de se en blid jente. Men p innsiden ... jeg knuses og blir tappet for energi hver gang jeg later som at jeg har det bra foran vennene mine. Men jeg vil ikke bare sitte der og sture, nr de prver alt de kan for f meg i godt humr igjen. Vet ikke hva jeg skal gjre lenger. Fler at det snart har gtt for langt.

Jeg vil takke alle mine nrme, som gir meg den kjrligheten de kan. For at dere faktisk er her for meg nr jeg trenger det. Dere er med p faktisk hjelpe meg med ikke forsvinne helt. Jeg skulle bare nske at det var lettere for meg. Jeg beklager for at jeg plutselig kan bli drit sur p dere for ingenting. Det er virkelig ikke meningen! Jeg er veldig glad i dere.





Stikkord:


Utslitt.

Jeg har ingenting som heter energi i kroppen lenger, kan sove i flere dgn i strekk fles det ut som. Sov i 7 timer i natt, og fra 09:30-15:00 etter det. Noen av dere tenker kanskje "det er bare for at du har sovet s lenge", og ja. Det kan hende, men den flelsen jeg har i kroppen sier noe helt annet. Jeg er helt tom, fler at jeg har veldig lite igjen i kroppen.

Snakket med A i DPS igr, han sa at jeg fr lov til ta noen dagers pause fra kampen mot komme meg opp p bena igjen. Sanderud ble ogs nevnt. Da mye fordi at jeg nevnte at jeg begynte f de negative tankene mye tilbake, at jeg var utslitt - og ikke minst at jeg begynner skape den bermte boblen rundt meg. Stemmen i hodet mitt (som jeg dpte for TomTom, uttales tmtm, p Sanderud) begynner surre igjen. Hadde jeg hatt en tankekveler, hadde jeg absolutt brukt den n. Bare s jeg kunne f vekk all negativiteten, s jeg kan pse p med positivitet igjen. Er s lei av prve komme meg opp igjen, fles ut som at jeg kom noen skritt frem - ogs var det rett p benken igjen.

Det er dessverre mange som er s uvitende om hva jeg gr gjennom, det er ikke mange som vet hva depresjon og angst virkelig er. De sier "ja, bare tenk p det positive i livet ditt", men det er ikke s lett nr man er s nede. Det er mye verre slite psykisk, enn ha enn strekk i lret. Man kommer seg ikke like lett opp igjen. Men det er ogs forskjellige grader p det jeg gr gjennom. De jeg har snakket med sier at jeg har en ganske stor grad av det, s det kan kanskje tenkes at det vil ta litt tid?

Vil takke alle som har gitt s positive tilbakemeldinger, dere er herlige! Folk har kontaktet meg p facebook, og gjennom bloggen. Jeg har mine grunner for at jeg faktisk blogger. Det er for at jeg skal ha en slags selvterapi, at jeg kan sette litt ord p noe av det jeg fler (jeg prver s godt jeg kan iallefall). At jeg kanskje kan hjelpe andre som gr gjennom noe av det samme som meg, s de vet at det er flere som sitte p benken og fler seg hjelpesls og alene. Jeg vet hvordan det fles, at man fler seg helt alene. Man fler at alt man gjr er feil og galt. Det er absolutt ingen god flelse i det hele tatt. Absolutt ikke. Jeg fler meg fortapt. Lyset jeg en gang hadde, blir bare svakere og svakere.

En veldig positiv hendelse i dag; mamma og jeg fikk leiligheten vi har sett p. Den er enorm og nydelig. Den er hele 150 kvadratmeter, og vi kan flytte inn om 1-2 uker. Gleder meg helt sinnsykt til starte p noe nytt.





Think about this.

Husker nr jeg gikk i 10 klasse (?) og vi hadde en innlevering i norsk, var en prve tentamen. Jeg valgte skrive om mobbing, tror faktisk det ble 5 sider - om jeg da med min gullfisk husker korrekt. Fikk faktisk en 5'er, noe som var utrolig bra for meg! Det er som mange som blir mobbet, og det er enda fler som vet om det uten gjre noe med det. Jeg har aldri vrt den som mobbet, men ble litt sm mobbet selv. Det var ikke snn at jeg ble dyttet rundt, spyttet p og ble kastet ting p - langt ifra. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke klarte snakke ordentlig, siden jeg sliter med uttale noe s enkelt som "kino", "kjttboller" og dere skjnner sikkert hva jeg mener? Jeg var ofte i slosskamper med gutta, tror nesten ikke det var en eneste gutt i klassen jeg ikke hadde slss mot. Husker to episoder veldig godt. Jeg satt noen cm p pulten til han ene i klassen, det endte med at han dyttet meg bakover s jeg landet rett p ryggen. S ble jeg dratt i en hjrne hvor han slo meg i magen og halsen. MEN, det var han som forlot skolen i sinne. Jeg skjnte ikke hva som skjedde med en gang, det gikk ikke opp for meg fr litt etterp. En annen gang ble jeg drapstruet for at jeg tok stolen fra en i stolleken. Hello? Vi gikk p barneskolen! Det endte med at begge to mtte til rektor, etter at lrerne hadde ftt meg ut fra doen jeg lste meg p. Haha.

Jeg skjnner ikke hvorfor folk m mobbe? Er det fordi at de har spass drlig selvtillitt selv, at de faktisk m delegge andres liv? Jeg tror ikke at de faktisk skjnner at man kan delegge livet til den man mobber for resten av livet, det er mange som fr ordentlige psykiske problemet etter at de har opplevd det. Jeg er s takknemlig for at jeg ikke har gjort det, eller at mine sm ssken har blitt - eller gjr det. Hadde de mobbet noen, hadde Silje med slegga kommet. Thor med hammer'n er virkelig ingenting i forhold til meg da.

//google



Det er derfor vi br tenke litt over handlingene vre, hva vi faktisk gjr med et annet menneske. Vi er kanskje ulike p fasonger, hudfarge, religion ogs videre. Men vi er alle like innvendig. Vi har alle (hvertfall flere parten) flelser og ett bankende hjerte. Det er derfor jeg prver s godt jeg kan smile til folk p gaten, helt fremmede. For jeg vet at det kan faktisk vre med redde dagen til den personen. Det kan vre en person som er p randen til ta livet sitt, for han/hun fler seg s usynlig. Jeg vet selv hvordan den flelsen er, og den er absolutt ikke god i det hele tatt. Man fler at man ikke gjr noe bra, at man ikke er elsket, at alle bare ser ned p eller tvers gjennom deg. Det er derfor vi bare br smile, trenger ikke vre fra ret til ret. Bare ett lite og uskyldig smil. Det er jo virkelig ikke rart det blir krig her i verden, nr det finnes s mye hat.







"Alt kommer til g bra"

Det er ordene jeg hrer flere ganger om dagen. Den type setning er som brekkmiddel for meg, har virkelig gtt s lei det. Det er s lett for folk si, at det virker som at det nesten har blitt en "uvane" bare si det til folk som man leser om, eller som man vet sliter. Det er mye lettere si "du kommer til f det bra", enn faktisk fle det den personen sier. Om jeg hadde ftt 10 kroner for hver gang noen hadde sagt det til meg, hadde jeg garantert vrt millionr - eller noe i nrheten da. Hvorfor ikke heller si noe litt mer "personlig", snn at vedkommende faktisk fler at du bryr deg? Jeg fikk verdens steste melding av bestevenninna mi i dag, den gjorde virkelig dagen min. Man trenger ikke ofte skrive s personlige meldinger til fremmede, ikke det jeg skal frem til. Men ofte kan man faktisk redde liv, ved bare smile til en fremmed p gaten. Har dere tenkt over det?


Det var s mye glede i den meldingen, at jeg begynte grine av glede. Det betydde mer for meg enn det jeg kan forklare, bare f en snn melding helt plutselig. Nr man fr snne nr man minst forventer det, det er da det betyr mest. Det er hvertfall snn det er for meg, ikke sikkert det er snn for alle her i verden.


Akkurat n fler jeg at alt rundt meg har stoppet, alt har blitt pauset. Fler meg nesten lammet i kroppen, siden jeg er s sliten. Orker ikke snakke eller forklare noen ting lenger. Er s slitsomt faktisk dra ting ut av min egen munn. Derfor er det s godt at jeg har den bloggen her, og ikke minst min bl og fine dagbok. Da har jeg faktisk ett sted jeg kan skrive ned alt, der jeg kan formidle hva jeg fler uten og mtte pne kjeften min en eneste gang - med mindre jeg m gjespe eller noe lignende da. Har dratt frem min lille (eller store, om det heller passer) boble, som jeg vandrer rundt i. Begynt stenge meg litt inne igjen, noe som definitvt ikke er ett bra tegn. Var litt derfor jeg ble sendt p Sanderud, s de kunne sprekke den fine, lille bobla mi. For nr jeg frst sperrer meg inne, er jeg ikke lett f tak i. Jeg kan gjerne bare sitte nikke til det du sier, uten en gang f med meg eller bry meg om det du sier. Det er ingen god flelse for den som faktisk prver snakke til meg, det er som snakke til en ganske solid murvegg noen ganger.

Fler at jeg ikke vet hva jeg skal gjre lenger. All energien min har plutselig blitt borte. Den lille "puffen" som var i meg, har forsvunnet. Jeg kan sitte stirre rett i en vegg og bare forsvinne, litt etter litt. Det er som at det mrke hullet bare prver suge meg inn, mer og mer. Hvor lenge skal jeg faktisk orke drive p snn? Hvor lenge skal jeg orke fle at jeg ikke kjemper for noen ting? Og ja, jeg er fullt klar over at jeg kjemper for f ett bedre liv, s den regla trenger jeg ikke. Jeg fler meg bare tom, at alle flelsene mine har forduftet. Har prvd smile til mamma flere ganger i dag, men jeg har ikke ftt det frem. Det er som gravd lengst inni sjela. Har ikke hatt energi til g ut av senga omtrent, bortsett fra nr mamma tvang meg (p en god mte, ikke minst) og ta meg med p en luftetur. Hadde nesten lyst til stelle meg p alle fire og bjeffe.

Jeg velger tro at jeg en vakker dag skal bli bra igjen. Jeg vet bare ikke nr eller hvor jeg blir det. Har ftt hre at jeg er i en lang prosess, men den prosessen skyver jeg snart langt inn i kaviarstjerna, for jeg har gtt s lei alt sammen.

N skal jeg vente p at vaskemaskinen blir ferdig, s skal jeg sove. Skal p samtaletime i morgen, til og med skrevet ett brev til han s jeg skal slippe snakke s utrolig mye. Er ikke s blond som det ser ut til, tenker lengre enn nesa rekker. Hvertfall en gang i blant.





Jeg forsvant fra alt.

Det har vrt lite aktivitet p bloggen min i helgen, og jeg har mine grunner. Jeg ville forsvinne, bare for en liten stund. Kjenne at jeg faktisk kan ha det gy igjen, at jeg lever. Dere har vel sett det i filmer, at alt rundt en person er satt p pause, mens han/hun bare vandrer rundt helt alene i verden? Mens alle bare str der. Det er snn jeg fler det mange ganger. At jeg bare vandrer rundt helt alene, mens livet faktisk ikke vil g noe sted. Derfor var jeg med venner som jeg ikke har sett eller pratet med p lenge - vi kastet oss p flaska. Det var gy begge kveldene, men sndagen, det er en annen historie ..

Jeg fler noen ganger at jeg bare vil lpe vekk, lpe vekk fra alt. Hadde jeg hatt penger, hadde jeg bestilt sydenreise til meg selv. Bare dra vekk, koble av - slippe tenke p alt som faktisk driver og surrer i hodet mitt. Noen ganger s vil jeg bare flytte ett sted for starte ett nytt liv. Skulle nske jeg kunne skaffe meg en helt ny identitet og ett nytt liv. Vre ett sted der ingen kjenner meg, der jeg er helt alene. Men s kommer det problemet; det hjelper ikke lpe fra det, for en gang som kommer det til bitchslape deg i trynet igjen. Jeg er fullt klar over at jeg m kjempe med det her, at jeg m klare komme meg gjennom det. Det sier nesten seg selv. Livet er en battlefield.


Lrte ganske tidlig at livet ikke er en dans p roser, selv de mest vakre roser kan ha det aller skarpeste torner. Jeg forguder virkelig de som har gtt gjennom det samme som jeg har - for s kunne leve videre. Og ja, jeg har hrt mange ganger at jeg kommer til klare det her. Men det er ogs en liten ting til alle dere der ute som sier det til andre; det er s lett for dere si at det kommer til bli bra igjen, enn faktisk fle det vi fler. Det kan hjelpe for mange stille seg foran speilet og si "i dag er jeg bra nok, i dag er jeg spesiell og best". Jeg er mer den som kommer med de negative ordene, og tankene. Er faktisk ikke helt sikker p hva jeg skal gjre for at det skal bli bra, jeg fler meg bare helt utslitt av alt sammen n. S dagen i dag, skal jeg tilbringe i senga - hre p god musikk og prve slappe av.


Til dere som klarer kose dere, nyt dagen super masse.
Takk til dere som faktisk gidder lese den bloggen her, dere gjr det verdt det. Fler at jeg blir "hrt", eller "lest" er vel riktig sammenheng? Bare hper at jeg kan hjelpe noen med vite at de er ikke alene.




Stikkord:


Jeg ble stengt inne.

Det ha angst, er forskjellig fra person til person. Nr det kommer til meg - s kan jeg forklare litt nrmere om hvordan jeg har det nr jeg fr angstanfall. Det varierer veldig fra gang til gang, og det sprs akkurat i hvilken situasjon jeg er i.

Det starter allerede fra da jeg gr ut av dra, og vet at jeg m inn p butikken. Prver hver gang roe meg ned, tenke p at det her kommer til g bra. Jeg gr med raske skritt frem til butikken, stopper foran dra for puste dypt inn - for s g inn i helvete. Det frste jeg gjr, er f oversikt over hvor mange mennesker det er der - og hvor ca de er. Det andre som skjer er at jeg fler meg nedglodd, det er som at alle vet akkurat ssen jeg har det g hva jeg tenker. Prver stenge alle sammen ut av hodet mitt, heller tenke p hva jeg skal handle og hvor varene jeg skal ha ligger. Sekundene gr, tankene raser avgrdet og det fles ut som at bena ikke vil rre seg - alt gr i en blanding av slow motion og super fast. S begynner hjertebanken, fles som at noe prver dunke seg ut gjennom brystet, halsen, hodet og rene. Jeg blir kvalm, svimmel, svetter og ser tkete. Noe jeg har ftt vite betyr at kroppen gr i angrep -eller forsvars posisjon. Hjertet pumper mer blod nr man er redd, noe som frer til hjertebank. Siden hjertet trenger mer blod, har man mindre blod i magen - noe som frer til svimmelhet og kvalme. Man svetter, da gjerne i hendene, s det skal bli lettere holde fast i ting for kunne forsvare seg. Det fles som at veggene kommer mot meg - snn man gjerne har i feberfantasi? Jeg fler meg innestengt. Alle menneskene blir som kjemper, alt snurrer. M holde meg fast i butikkhyllene for faktisk kunne holde meg oppreist. Prver puste rolig, tenke at det bare er i hodet mitt. Nr jeg endelig kommer meg hjem etter butikkhelvete, er jeg helt utslitt. Blir som regel liggene i fosterstilling i senga under dyna, med musikk p ra og rister - som gr over til rolig vugging s jeg skal fle meg trygg.


//google.no

Fles noen ganger som at alt er laget i en bildefilm, om dere da skjnner hva jeg mener? At jeg ser ting rre seg som i bildet over.

Stikkord:


Datt nesten av stolen. (?)

Har sovet helt til n. Sov s drlig i natt, s jeg vurderte nesten sette opp en felle for Jon Blund for s riste litt sovepulver og sweet dreams ut av'n. Men, siden jeg ikke hadde energi til gjre noe annet enn enn bare ligge i senga, s ble jo ikke det noe av. Men det sier vel seg selv, da? Gudene vet hvor mange ganger mamma prvde vekke meg i dag fr hun dro p jobb, jeg hadde ikke sjans til komme meg ut av senga, eller holde meg vken. S, jeg har n mindre enn halve dagen igjen, ikke det en gang, p finne p masse sprell. Med andre ord, jeg kommer til sitte akkurat her:

Godt planta i sofaen med snusen, noe godt knaske p, yer som sjeler og mamsen resten av kvelden. Spare opp litt energi til i morgen, for da har jeg samtaletime med Svein! Kontakten min i Samtaletjenesten, en veldig kul og snill kr. Skulle egentlig mte Pernille, men siden jeg sov tyngre enn grunnmuren til huset, s ble jo ikke det noe av. Skulle jo mte hun rundt 10-11 i dag ... I will make it up 2 you! I promise.


Men jo; til overskriften. Jeg tenkte jeg skulle veie meg, siden det er jo hele 1 eller 2 dager siden jeg sist sjekket. Noe av det "positive" med det jeg sliter med, hurra for det og klapp p skulderen. Men ja, nr jeg stelte meg p vekta kun ifrt en hvit singlett og den fine rosa trusa mi, s mtte jeg dobbelt sjekke. Det er umulig, det skal egentlig ikke g an. Tror jeg sjekket meg sist igr, eller overigr, husker ikke helt. Har verre hukommelse enn gullfisken, mtte faktisk sprre mamma om alderen min igr, siden jeg er s sliten om dagen. MEN; dette viste da vekta til meg fr i dag:

Noe rart jeg begynte lure? Jeg veide 48kg her om dagen, og n veier jeg dette? Ser ogs at jeg ikke klipte neglene mine helt rett, s det beklager jeg virkelig. Hper dere ikke blir kvalme av litt drlig klipte tnegler, blodrer som stikker frem og diverse som blir vist p det bildet her.


N skal jeg kose meg med litt musikk, potetsticks, cola og snus fr mamma kommer hjem med middag. Hper det er noe snadder som begge to liker, alltid vanskelig finne middag til meg. Jeg er en av de mest kresne her i verden, har jeg ftt hre. Det jeg svarer da er; jeg er ikke kresen, jeg vet bare hva jeg liker og ikke liker. Kanskje det er frekt, men jeg spiser ikke det jeg ikke liker. Klarer ikke tvinge mat inn i kjeften, for s svelge og brekke meg for at jeg ikke liker det. Sorey, men det er virkelig ikke verdt det. Da fr jeg nesten heller vre den frekke gjesten som ikke likte maten.






The beginning

Mange tenker kanskje; "nei, enda en rosablogger...". Men slapp av, jeg er nok langt ifra det. Jeg kommer ikke til legge ut treningstimene mine, bilder av alle klrne mine, legge ut bilder av sminke og ... - ja, dere skjnner kanskje hvor jeg skal frem til? Jeg er mer den som har litt sjlironi og galgenhumor, pluss jeg tenker at bloggen kanskje kan hjelpe meg gjennom det her, utenom min lille, kjre dagbok. Det er mange som spr meg om hvordan jeg har det, og istedet for bruke "ctrl + c for s trykke ctrl + v", tenkte jeg at jeg kan blogge om hvordan jeg har det. Det er ogs for at andre som sliter med det samme som meg, skal forst at de faktisk ikke er alene om det. Vi er flere og vi blir flere som sliter med det her. Det str veldig godt beskrevet her, en side som er skrevet av psykolog Pl-Erik Gulliksrud.

For dere som ikke leste teksten under bildet (noe jeg normalt gjr, eller er det bare meg?) s kan jeg fortelle litt om meg selv. S, here it goes.


Jeg heter Silje (sist jeg sjekket) og er ei jente p 22 r, fdt p alles Valentines Day - for dere som ikke vet nr det er, s er det 14 februar. Er 164 "hy" og veier 48kg (gjorde det igr). Mamma og pappa bor ikke sammen, har heller aldri vrt gift. Har en kjreste som er hy, mrk og kjekk. Er vel nesten alle jenters drm? Om jeg da har forsttt det riktig .. Navnet p bloggen "tjorvi" kommer av at jeg ble kalt for Tjorven nr jeg var bittelita, st og uskyldig - noe jeg fortsatt pstr at jeg er! Jeg er en av de "han-der-oppi-skyene" aka gjerne Gud vil teste litt ekstra. Har opplevd mange <<traumatiske>> hendelser i mitt liv, som samtaleterapauten min fortalte meg. For meg er dette egentlig bare normalt, jeg er p en mte ganske vant til det, men det har nok blitt for mye gjennom rene. Det endte med at jeg gikk inn i depresjon og angst i januar i r (ret er 2013, for dere som henger en smule etter). Kjresten fikk meg til ringe legen etter en uke med grining, fltes ut som at Niagara Falls prvde fosse ut gjennom yeeplene mine enkelte ganger. Ble frst sykmeldt i en 2 uke, s 2 uker til fr jeg fikk samtaletime hos Samtaletjenesten en torsdag 28. mars. Der tok jeg en skalt test, for se hvor jeg l an i terrenget. Damen jeg pratet med fortalte at hun s jeg scorte ganske hyt p bde angst og depresjon der og da, pluss at jeg sliter litt med den satans fringa gjennom kjeften. Allerede p mandag mens jeg satt og skravla med fastlegen min, ble jeg sendt til Sanderud (NB! Som ikke er ett galehjem med folk i tvangstryer som gr rundt og skaller i vegger, har hr som str opp etter man har rrt ett elektrisk gjerde eller trill runde yne - noe jeg tenkte det kanskje var). Var der i rundt 2 uker, noe jeg ogs kommer tilbake til. Er fortsatt sykmeldt ... Gr til samtaletimer bde hos Samtaletjeneste og DPS 1-2 ganger i uken. Jeg vandrer rundt i min egen lille boble, der jeg prver beskytte meg selv. Det er ikke alltid like lett, for enkelte ganger fler at jeg blir trekt i alle kanter av "sykdommen" eller hva man n kan kalle det.




Det er her bare starten, p et liv jeg vil skal bli bedre. Bedre enn det der er n. En vakker dag, skal jeg bli frisk, i verste fall s skal jeg lre meg leve med det.




Stikkord:
Les mer i arkivet September 2014 August 2014 April 2014

Silje Lien

Hei. Er ei jente p 22 fra lille Elverum. Skriver om alt jeg fler for og som opptar meg. Er det noe du lurer p eller vil snakke om? siljel_@live.no

KATEGORIER:

ARKIV:



Image and video hosting by TinyPic
hits