tjorvi -




Det er snart to år siden ..

Tiden har gått så fort. Den har flydd avgårde, fortere enn jeg skulle ønske mange ganger. Dere som har fulgt med på min dårlige blogging, vet selvsagt hva jeg prater om. Tenk at i februar 2015, er det 2 år siden min egen kamp om livet startet. Min tabu, mitt liv som så mange ikke klarer å skjønne seg på. Depresjon og angst. Altfor mange her i verden er uvitende om denne enorme kampen så altfor mange sliter med. Hvorfor? Er de redde? Redde for å spørre vedkommende om hva det går utpå? Det er bedre at dere spør hva det handler om, enn at dere skal snu ryggen til den det gjelder.

Siden februar 2013 har jeg vært gjennom mye. Det startet med fosterstilling i sofaen og flere liter med tårer. Legen sjukmeldte meg og sendte meg til Sanderud. Der havnet jeg i noe som føltes ut som en evig sirkel før jeg fikk ordentlig hjelp. Ikke før i slutten av November i fjor havnet jeg på riktig avdeling, den avdelingen som skulle hjelpe meg med å forandre livet mitt til det bedre. Allerede andre dagen min der, tenkte de at jeg kunne ha ADHD. Etter noen dager ble det garantert, "du har sterk adhd, og har mest sannsynlig hatt det hele livet". Hvor ble det av hjelpen før den tid? Lærerne skyldte heller på at jeg ikke klarte å konsentrere meg på grunn av dataen, legen sendte aldri inn forespørsel om ADHD testing - selv om jeg nevnte flere ganger at jeg trodde jeg kanskje hadde det. JA, jeg er glad for at det endelig ble oppdaget og det i en "tidlig" alder. MEN, jeg kjenner fortsatt frustrasjonen over systemet som sviktet. Hadde de faktisk oppdaget det før, hadde jeg ikke fått den alvorlige angsten og depresjonen som jeg hadde. Da hadde jeg ikke måtte gått gjennom det helvete jeg faktisk gikk gjennom. 

Den dag i dag kan jeg med en stolt hånd på hjertet si; jeg kom meg gjennom det. Sliter fortsatt litt med depresjon i ny og ne, men ikke i nærheten av sånn jeg hadde det før. Det siste året har jeg nemlig klart;

- Metallica konsert hvor det var rundt 40.000 mennesker.
- Bestått voksenopplæring innen Helse og Oppvekst.
- Begynt på voksenopplæring innen Helsefagarbeider.
- Gjort meg ferdig på DPS, Elverum.
- Fått riktig hjelp og medisin.
- Begynt på en praksis plass som jeg elsker.
- Funnet ut hvem jeg faktisk kan stole på, og som jeg vet alltid vil være der.

Jeg har fortsatt en lang vei igjen å gå. Livet mitt ble startet på nytt når jeg fikk diagnosen ADHD, alt unntatt basiskunnskapene mine ble slettet. Må lære meg hvordan jeg skal fjerne de uvanene jeg har lagt til meg på grunn av manglende hjelp, finne metoder som vil hjelpe meg videre så jeg ikke faller helt ned igjen. Det er mange som sier «bare rist det av deg, ta deg i nakkeskinnet og kom deg på beina igjen». Vet dere hva? Det er ikke så jævlig simpelt. Tror dere virkelig at verden hadde hatt så mye av depresjon og angst her i verden, hvis det var så enkelt? Det er ikke noe rart det kalles tabu. Folk er mer redde for å spørre hva det faktisk går utpå, redde for at de ikke skal klare å gi bra nok respons når svaret er gitt. Det betyr mer enn dere aner når dere faktisk spør, det viser at dere har ett hjertet og bryr dere.

 

I dag har jeg gått to timer ute. Hadde jeg klart dette for ett år siden? Aldri. Jeg hadde ikke hatt en sjanse i havet for å gjennomføre dette. Skriver ikke det her så folk skal si at jeg er så sterk, flink og modig. Jeg vil vise til dere andre der ute at dere er ikke alene, dere kommer dere gjennom det. Selv om alt virker mørkt og helt jævlig, det finnes faktisk ett lys i tunnelen. Det kan bare ta lang tid før man finner det. Jeg hadde daglige tanker om å ta mitt eget liv. I dag? Jeg er glad for at jeg lever, for at jeg ikke tok det dumme valget om å ende det. Har en herlig familie, valpen min og venner rundt meg som støtter meg og som faktisk liker meg for den jeg er. Aldri gi opp håpet om å en dag bli frisk igjen, aldri la lyset slukkes helt. Med tid og positive mennesker rundt deg, vil også du komme deg opp igjen. Trenger du noen å snakke med? Snakk med meg. Jeg har levd det helvete. Jeg har vært der. Jeg kom meg gjennom det. Jeg puster fortsatt.




- Silje.



Nytt håp om mennesker.

Vet det er lenge siden, men jeg er ikke den typiske bloggeren som blogger hvert sekund og føler jeg må ha flere hundre følgere. Jeg har ikke alltid tid eller energi til å blogge, håper dere har forståelse for dette.

MEN, til overskriften. Er vel derfor dere leser?

Etter jeg la ut bildet om at jeg venta på legekontoret etter kroppen min nekta å lystre meg, fikk jeg noen spørsmål om hva som skjedde. Først av alt, jeg la det ikke ut som en "hei jeg vil ha litt oppmerksomhet, så jeg legger ut ett bildet av det her".. Det skjedde mest for at jeg kjeder meg sånn mens jeg ventet på turnuslegen jeg skulle inn til. Så jeg tenkte å skrive her igjen, og forklare hva som hendte og grunnen til overskriften.

Jeg skulle kjøpe mat til valpen min siden han snart var tom, og tenkte jeg skulle sjekke om de hadde det på dyrebutikken på kremmertorget. Siden de ikke hadde det merket, bestemte jeg meg for å kjøpe meg en bagett på meny til frokost. Mens jeg stod bak en søt gammel dame som skulle ha kransekake, kjente jeg at jeg ble mer og mer urolig i kroppen. Svetten kom og jeg fikk hetetokter. Det ble min tur til å bestille - en tacobagett, jeg betalte og skulle skrive på kvitteringen siden det var reserveløsning når jeg merket at ikke alt var som det skulle. Ørene begynte å suse, synet ble svekket og kroppen føltes ut som at den hadde dampet i en badstue med flere hundre grader. Jeg holdt meg fast og kjente overkroppen min falt fremover mot benken og hun som jobbet der. Jeg hørte hun sa "oioi", så er det litt svikt i hukommelsen min. Husker jeg kjente en trygg hånd på skulderen min, den holdt meg fast så jeg ikke skulle falle bakover. Om jeg husker helt riktig, så svaiet/ristet jeg forsiktig og kraftig frem og tilbake for å klare finne balansen. Hva skal man gjøre i en sånn situasjon der man ikke har kontroll over kroppen? Jeg gjorde det jeg kunne og holdt meg fast og oppreist med alle mine krefter mens hun som jobbet spurte om jeg hadde epilepsi eller diabetes. Det kom en vakt bort og spurte hva som skjedde, går det bra og skal jeg ringe til ambulanse? Plutselig var det en stol bak meg som den fremmede mannen hjalp meg til å sette meg ned på. Prøvde virkelig å komme til meg selv igjen mens jeg kjente at det suste som niagara falls i ørene, hetetoktene som fikk svetten til å piple frem fortere enn kviser på uren og fet hud, synet som forsvant i full fart for så å rygge tilbake i skallen min og svimmelheten som fikk alt til å snurre rundt som en karusell. Jeg fikk ett glass vann og kjente jeg klarte å prate. Forklarte at jeg hverken hadde epilepsi eller diabetes, men det kunne være at jeg hadde veldig lavt blodtrykk eller blodsukker. At jeg ikke hadde spist ennå siden jeg skulle ha baguett og kjøpe meg en cola for å få fart på blodsukkeret. Når de skjønte det gikk bedre, spurte vakten meg om det gikk bra at han gikk videre. Jeg tok baguetten og sa tusen takk for hjelpen litt sjenert men med takknemlighet i stemmen og øynene, gikk inn for å kjøpe meg cola og vandret hjem. Ringte kjæresten for å ha en trygghet til jeg kom hjem igjen.

Hadde det ikke vært for at jeg stod der jeg stod, hadde jeg nok gått i bakken. Og hadde det ikke vært for de fremmede jeg tilfeldigvis hadde rundt meg, hadde jeg nok gått i bakken. I dag er det så mange mennesker som ødelegger vårt syn på menneskeheten, med både voldtekt, mishandling, krig, tyveri osv. Det er disse små hendelsene som i dag, som gjør at jeg får en følelse og ett lite håp om menneskene. At det faktisk finnes gode mennesker, fremmede ser at noe er på vei til å skje og stepper opp. Ikke alle som ville ha holdt en fremmed person de ser er på til å besvime oppe med en trygg hånd. Det at jeg fikk den hånden på skulderen min ga meg en trygghet om at jeg ikke ville falle bakover. De handlet raskt og rolig.

Tusen takk for at dere gir meg og andre ett håp for menneskeheten. Takk for at dere er til og har ett godt hjerte! Dere får kanskje ingen overskrift eller midtsiden i vg, men dere blir sett på som hverdagshelter og gode personer for de dere hjelper.

Mamma og lillesøsteren min har også vært helt fantastiske i dag. De har tatt vare på valpen min og meg i dag. C har holdt rundt meg, spurt meg flere ganger om jeg trenger noe og strøket meg på armen og håret. Mamma har hatt momo tid med twist, gitt han mat og gått ut med han. Jeg er så takknemlig for dere, for hver dag ekstra jeg får med dere.

- Silje.



03.04.2014





Unnskyld, men jeg er fortsatt meg?

Det surrer veldig mange tanker i hodet om dagen. Noen ganger blir det vanskelig å få fatt på de, så de flyr videre til de forsvinner i mørket. I løpet av det siste året har det skjedd så mye rundt meg, både positivt og negativt. De som har fulgt meg på facebook og her på bloggen vet det meste, eller vet vel så og si alt jeg har gått gjennom. 

Noe av det mest triste, er vel at jeg har mistet mange jeg trodde var mine venner. De jeg en gang hadde det så morsomt med. Jeg burde vel kanskje ha skjønt det allerede i starten fra da jeg var lengst nede og havnet på Sanderud - ikke ett spørsmål om hvordan jeg hadde det, ikke ett eneste ett. Burde vel kanskje ha skjønt det allerede da, at de ikke var ordentlige venner? Det var heller det man kaller for bekjente? Men er det ikke når man ser sine venner slite at man skal stille opp og hjelpe de opp igjen, gjøre så de føler seg trygge og elsket. Det er hvertfall sånn jeg tenker, og det er sånn jeg er mot mine venner som sliter.

Dere vet ikke hvordan dere skal «håndtere» meg nå, men hva er forskjellen? Er det det at jeg har slitt psykisk og hatt mer motgang enn dere? At jeg faktisk nådde bunnen og gjorde alt jeg kunne for å kjempe meg på topp igjen? Eller er det det at jeg fikk diagnosen sterk ADHD? Jeg syns det blir feil av dere å si at dere ikke vet hvordan dere skal takle og håndtere meg nå, at dere er redde for at jeg skal klikke på fest og kaste alt veggemellom. Kan jeg få si dere en ting; jeg har mest sansynlig hatt ADHD hele livet, har jeg noen gang reagert sånn som dere er redde for at jeg skal gjøre? Ja, jeg har hatt mine sinte stunder, men dere lyver til dere selv om dere sier at dere ikke har hatt det også. Vet dere hva? Nå får jeg faktisk hjelp mot diagnosen min, noe som gjør meg bedre. Så jeg håper virkelig at dere har det godt med dere selv, dere hjalp meg ikke en eneste gang. Dere ville heller "snakke" bak ryggen min istedet for å spørre meg om hvordan jeg hadde det, hvordan jeg ville reagere etc. Unnskyld for at jeg ikke er bra nok for dere, eller så perfekt som dere, for at jeg bare er den enkle Silje Lien. Eneste forskjellen nå og for ett år siden? Jeg har fått en diagnose. 

Alt jeg trengte var din hånd, hvor var den?

 

Til alle dere der ute som føler at dere ikke har noen som vil hjelpe dere eller som stiller opp, jeg er her. Ikke tvil på det ett sekund, noen gang.

 

- Silje.



God made me this way.

"Hvorfor er jeg aldri være bra nok?" "Hvorfor kan jeg ikke være like tynn som de derre modellene som vandrer på catwalker og ser stunning ut?" "Lurer på hvor lenge jeg kan gå uten å spise.." "Ser de at jeg har lagt på meg ett gram?".

Det her er bare noen få av de tankene som farer gjennom hodet på tenåringsjenter og eldre jenter, dessverre. Tankene om aldri å være bra nok, aldri å kunne strekke til og være like «perfekte» som de vi ser preger forside bilder gang på gang. Hver gang vi ser de og får tanker som "jeg skulle gjort alt for å ha hennes ansikt og hår" og "jeg kunne drept for kroppen hennes" pluss så mye mer. For mange er det blitt så vanlig å tenke sånn, tenke nedlatende om seg selv. Det blir lettere og lettere for hvert sekund, hver dag, hver måned og hvert år å sammenligne seg med andre jenter. Samtidig som andre ikke kan fatte hvorfor vi har sånne tanker, hvorfor vi ikke er fornøyd med oss selv. Vel .. jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal forklare det. Hvordan skal man forklare det? At man hater seg selv og kan ikke fordra å ta en ekstra titt i speilet for man vet hva som venter. Hvor lett er det ikke da å la tankene fare og drømme om ett annet utseendet og kropp?

Jeg er en av de utallige jentene som tenker sånt, som har denne hverdagen. Disse tankene kan gjerne falle inn som «sludder» og «vås» hos mange andre, men det betyr slettes ikke at de ikke finnes! Det er så mange som lukker øynene sine og strør sukker på livet sitt, de som vil ha det «perfekte» liv og ingen torner i rosen(e) sin(e). For gudskyld, jeg dømmer ingen, langt ifra! Jeg misunner dere som har det bra. Men dere kan gå glipp av så mye og mange, gå glipp av de herlige menneskene som dessverre sliter mer enn andre. Dette er mennesker som har så utrolig mye omsorg og kjærlighet de kan gi, men som blir vanskelig når mange mennesker overser de.

«Det knyter seg hardt i magen min, hver eneste gang. Pusten stopper. Skal jeg tørre sta steget, ta sjansen på enten å bli knust eller kjenne en lettelse? Eller skal jeg bare stå her i uvitenhet? Det blir for mye. For mange tanker og følelser på en gang. Jeg må vite. Må ha kontroll. Men hva om jeg blir knust? Hva om det ikke viser det jeg vil se? Nei, jeg må bare ta sjansen. Vise hvem som er sjefen.»
Hver gang jeg skal på vekten, hver gang jeg ser på den så kommer denne utemmede djevelskapen av tanker og følelser i hodet - større enn noen gang. Jeg kan ikke noe for det, eller kan jeg det? Er det min skyld at jeg føler meg så fæl? Er det min skyld at jeg tenker alt det her? Kanskje jeg burde ta lobotomi.. Skulle ønske jeg kunne være som de modellene jeg ser på tv og magasiner, de pene og guddommelige jentene og kvinnene. En "positiv" tanke er jo at det er flere som meg der ute, er det ikke det? Men det er også trist. Trist å tenke på at det er flere som føler seg så liten og knust når vekten viser ett større tall enn sist. 

Hvorfor må man være så perfekt i denne store verden? Kan man ikke være som man ble skapt? La jenter/kvinner som ser mer sunne ut være på forsidene deres, de dere kaller for "plus size" modeller. Er det ikke mer riktig at det er de vi bør se opp til? 

Hvordan skal jeg klare å slutte denne tankegangen? Har hørt så mange ganger (hadde jeg fått en tier for hver gang ...) at jeg ikke må tenke sånn, at jeg er bra nok som jeg er og blabla. Det er ikke så lett å innse det selv, når man har en lettere "forvridd" tankegang om hva som er bra nok. Det må mye jobb til for å føle seg vel, føle at man er mer enn bra nok for de rundt seg. Vi må omgi oss med mennesker som bryr seg, viser kjærlighet og er positive. Man må føle seg trygge på de rundt seg, snakke om hvordan man føler seg. Det er ikke lett, langt ifra. Jeg selv har en utrolig lang reise foran meg for at jeg skal kunne stå foran speilet og skrike «JEG ER BRA NOK!». Langt inn i fremtiden, vil jeg kanskje kunne klare det. Jeg vet at det er flere der ute som også vil klare det!

Til deg der ute: La aldri noen hakke ned på deg. Du er mer enn bra nok. Tvil aldri på noe annet. Vi elsker deg som du er. Du er perfekt akkurat som du er.

Ett spørsmål; hva er egentlig perfekt

 

Silje.



Jeg forsvinner fra jordens overflate

Dag etter dag, time etter time. Det føles ut som at jeg blir mer og mer borte fra verden. Det er ikke for å få sympati eller noe fra noen, det er bare mine følelser, mine tanker og mitt hodet. Det er ikke lett å være den som andre vil du skal være hele tiden. Du vil gjerne være den søte, snille og omsorgsfulle jenta hele tiden. Men når man sliter psykisk, er det ikke like lett. Det er slitsomt å bruke den tøyelige masken for at andre skal tro du har det bra, er lite snev av lykkelighet i kroppen. Jeg er utslitt. Kroppen min jobber konstant med å bekjempe "sykdommen" jeg har. Den jobber konstant med å prøve få ett smil om munnen, gnist i øynene og beina til å gå fremover. Hva gjør jeg når det ikke fungerer mer? Bare ligge i sengen å se mitt eget liv forsvinne? Se at de rundt deg behandler deg annerledes siden du er svak, liten og har en følelse av å bare være usynelig? Jeg vet ikke. Jeg orker ikke mer å tenke.

 

//google

Man føler seg rett og slett som bildet, man føler seg ikke bra nok. Ikke bra nok for noen. En eneste liten ting, kan få meg helt på kjøret. Det at jeg ikke får til en liten ting, som å riste brødskiven min riktig (de få gangene jeg faktisk spiser). 

Nå skal jeg krype under dyna på sofaen og forsvinne en stund. Forsvinne inn i tvkanaler og mine egne, dystre tanker.

 

Silje.



Prøvelser og flere prøvelser

...dette er noe som jeg selvfølgelig må gjøre. Jeg må gjennom prøvelser og utfordringer, hver eneste dag, hver time og hvert sekund. For dere der ute som tror det bare er å dra seg i nakken og reise seg opp, så er det ikke så lett. Hadde det vært så enkelt som å riste det av seg, tviler jeg på at mange her i verden hadde slitt. Det er ikke så lett å slite med psykiske sykdommer. Det er vanskeligere enn folk tror. Alt blir til en vond sirkel - depresjon, angst, spising og søvn. Det er rett og slett helt jævlig.

Dette er noe jeg prøver å gjøre daglig. Nemlig å skrive ned alt jeg føler og tenker, prøve å sortere alt drittet jeg har foregående i topplokket. Skal også prøve å skrive ned alt jeg får i meg i løpet av en dag... Blir spennende å se hva resultatet er, kanskje prøve å regne ut kalorier?

Nå skal jeg slappe av litt, raide Internett og slappe av før middag og juleverksted på Blaarud. I skrivende stund klarte jeg også å skalle i en lampe som henger ved senga, skjønner ikke at det går an. Klumsen siljus gjør det igjen.


Silje.



Innleggelse #3

Da ligger jeg godt gjemt under den "gode" dyna de har på Sanderud, igjen. Bare at den gangen her er jeg på en avdeling som heter Allmenn Psykiatri (ikke skyt meg om det er feil - ironisk?). Har allerede vært her en dag, og det har gått så fort - men samtidig så sakte. Har snakket med sykepleiere, psykologer og en lege. Alle blir enige om en ting; jeg har en stor angst og stor depresjon. No kidding? Det kunne mamma ha fortalt meg for snart ett år siden. Men det er ikke derfor jeg er her, jeg er her for å få hjelp. Jeg vil komme meg opp på beina igjen. Bli kvitt alle de negative tankene (meste parten hvertfall), skyggene, susingen i hodet og ikke minst det å kunne gå på butikken. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne bytte med noen andre, men jeg vil heller ikke at noen andre skal ha det sånn som jeg har det. Så jeg må bare bite tenna sammen, og prøve komme meg gjennom det.

Det er vanskelig for meg å forklare hvordan jeg har det når folk spør meg. Av alle ord, meninger og følelser så kommer jeg bare opp med "utslitt". Det forklarer i bunn og grunn hvordan jeg har det, men det hjelper vel ikke så mye for de som vil dra meg opp av den synkende gjørma her? Er det noe jeg må lære meg til, så er det å be om hjelp, be om en samtale. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det. Hvordan skal jeg bare bable ut om livet mitt til fremmede? Selv om jeg gjør det her, er det annerledes å gjøre det skriftlig enn muntlig. Her slipper jeg å få øyekontakt og se de vridde ansiktene deres når jeg forteller om dagens kosthold, eller hvor lite jeg har vært på do den mnd her og bommelomma. Jeg hater meg selv for det. Tro meg. Vet det ikke er sunt å spise så "lite" som jeg gjør, men se det fra mitt ståsted. Jeg syns jeg er feite dorris gange hundre. Klarer ikke å se meg i speilet uten å finne alle feilene på meg.

Så nå skal jeg prøve å sove, før dag nr 2 kommer. Kryss fingre, tær og hårstrå for at jeg kan sove uten å våkne en trillion ganger i natt, for da må jeg nemlig saksøke og forventer en dødsstraff av Job Blund.

Silje.



I'm going away.

Sitter nå og ser på TV sammen med mamma, en time etter at jeg ble vekt av mamma. Har gått en uke med snorking og skjæring av tenner av kjæresten min. Forhåpentligvis snorket han ikke i hele huset i natt, siden han prøvde noe plaster man kan ha på nesa? 

Helgen går ut på å prøve å kose meg så mye som jeg kan med familien min før jeg blir lagt inn på nytt. Fikk plass på Allmenn Psykiatri på Sanderud SI, og skal inn på mandag klokken 10. Kan prøve så mye jeg kan å blogge derfra, men er usikker på hvordan det er der, hvordan behandlingen er og hvor sliten jeg er hver kveld. Det blir spennende å se hvordan behandlingen osv der vil være i forhold til den andre avdelingen jeg var på. 

Depresjonen og angsten blir egt bare større og større for hver dag. Kjenner følelsene mine er på styr, lyst til å grine hele tiden. Det suger. Så jeg er flink til å bruke masken min, late som at alt er bra.

Skriver ikke mye nå, har ikke energi.



Endelig tilbake

Føler jeg kanskje må bli flinkere til å skrive her, så dere kan følge litt mer med på hva som skjer i livet -og hverdagen min. Så jeg skal prøve å gjøre det hver dag, eller kanskje annen hver? Skal ikke love noe, men kan hvertfall prøve.

De siste ukene har flydd vekk, men samtidig gått så sakte. Det er som at livet mitt har flydd vekk, men samtidig som at tiden har gått så sakte.

Jeg havnet på Sanderud igjen, og samme avdeling som sist jeg var der - Enhet for Akutt-Åpen. Var en liten betryggelse i det at jeg havnet på samme avdeling, for da visste jeg hvem som jobbet der (heldigvis jobbet alle som jeg hadde sett før der). Var der i litt over 1 uke nå, og jeg har blitt henvist til en avdeling som heter Allmenn Psykiatri på Sanderud SI. Så nå sitter jeg bare og venter på ett brev og en telefonsamtale om at jeg har fått plass. Noe som kan ta uke(r) til en måned. For dere som ikke vet hva Allmenn Psykiatri er, så kan jeg forklare godt og greit hva det er. Det er en avdeling som skal ha en mer effektiv behandlingsplan for meg. Det vil blant annet bli gruppeterapi (noe jeg gruer meg til ...), skal bli mer aktivert og snakke med psykolog/lege hver dag. Det vil bli en stor utfordring, men dette er noe alle tror vil hjelpe meg med å komme meg videre og ikke havne i det samme mønsteret jeg har havnet i igjen.

Som dere da kanskje skjønner har angsten, depresjonen og spisingen min blitt verre igjen. Jeg gikk ned 2-3 kg bare den lille uken jeg var på Sanderud. Og jeg spiser ikke så mye mer når jeg har kommet hjem heller. Følelsene mine surrer opp og ned. Plutselig kan jeg ha det kjempe bra, så kan jeg ha verdens dårligste dag. Heldigvis har jeg en fantastisk familie, kjæreste og venner som står bak meg og holder meg oppe de få cm jeg har igjen for å nå bunnen.

Nå sitter jeg godt plantet i sofaen med mamma, mine to gode småsøsken (lillebror har også bursdag i dag og blir SEKSTEN år!!!!) og kjæresten og ser på film. :-) 

 

Jeg er så glad for at jeg har han i livet mitt. <3

 

Silje.



Sakte men sikkert ..

Jeg er egentlig ganske usikker på hvorfor jeg faktisk driver denne bloggen, siden jeg blogger jo så sjeldent? Er det egentlig noen som leser denne bloggen? Det er vel kanskje det. Håper jeg kan hjelpe noen med at jeg skriver det her. Dere er ikke alene om det. Jeg har prøvd å finne ut hvorfor, men kreftene mine blir borte så fort. Har nesten ikke krefter til å gå ut av sengen, vil helst bo i den store og gode sengen min. Bare bli der for alltid. Stenge meg inne. 

Alt jeg føler nå ... Vet ikke åssen jeg skal forklare det, jeg føler meg bare tom. Helt tom. Har alltid vært den som har vært flinkest med ord, det er da jeg klarer å forklare ting, forklare hvordan jeg har det. Men nå sitter jeg egentlig bare og trommer over tastaturet mens tankene flyter av gårdet på helt andre ting. Blir det en kald vinter i år? Gud som hjernen min banker av at den har det vondt og fælt. Har jeg gått opp så mye i vekt at det synes? Nå er det ikke mange timer til jeg skal legge meg. Dere ser poenget, ikke sant? Har konsentrasjon som ... Ja, de som ikke har det i det hele tatt.

Går til dps en gang i uken, har begynt med en ny runde spørsmåler. De skal vel sjekke om det ligger mer bak angsten og depresjonen, hvis jeg ikke misforstod det helt. Hver gang oppfordrer han meg til å gå turer, tegne, skrive etc. I dag utfordret han meg til at jeg skulle spille mer piano. MEN JEG MÅ JO STÅ OPP DA, FOR FAEN. Eneste tanken som flyr gjennom hodet mitt hver gang han kommer med forslag. Kan han ikke skjønne at jeg bare vil ligge der? Men, jeg vet jo at han vil hjelpe meg med å bli bra igjen. Han får jo tross alt cash for det. 

Alt kommer sterkere og sterkere tilbake. Paranoiden. Depresjonen. Angsten. 

Nå sitter jeg og propper i meg godteri, noe jeg egentlig ikke skulle ha gjort. Siden jeg føler at jeg har lagt på meg 10 kg overalt, skulle heller ha mistet de. Skal høre litt på musikk og se på de tragiske oppslagene på facebook, og andre nettsteder.

 





Miley Cyrus - FU. Sangen for øyeblikket.

Stikkord:


Tilbakefall.

Jeg har prøvd å komme meg opp på beina og tilbake i virkeligheten i noe som føles som en evighet. Det kan være mange der ute som tenker at jeg kanskje ikke prøver hardt nok, at jeg bare ligger og later meg mens jeg er sykmeldt. At jeg ikke tar nok sjanser og prøver nok. Mange sier at jeg kanskje burde jobbe igjen. Andre sier at jeg glemmer helt av de. Noen sier også at de ikke skjønner hvorfor jeg begynner å bli dårlig igjen, siden jeg har "alt" jeg trenger her i livet. Vet dere hva? Jeg kan ikke noe for det. Jeg kan virkelig ikke noe for at kroppen min bryter sammen og alt er negativt og svart rundt meg. Jeg kan ikke noe for at jeg ser svart på det dere ser lyst på. Ser dere en nydelig natur og fisker i elven, kan jeg se at forskjellige steder der jeg kan ende ting. Når man føler at man kommer tilbake igjen på så og si samme punkt hver gang, er det ikke lett å fortsette videre. Jeg håper virkelig ikke at dere syns jeg er urettferdig som har det sånn, at dere synes jeg er dum som nesten bare tenker negativt. Tro meg, jeg prøver så hardt jeg kan. Noen ganger faller jeg bare totalt sammen igjen. 

Depresjonen og angsten er tilbake, igjen. Hadde det vært opptil meg, hadde jeg bare ligget i sengen hele tiden. Uten mat, uten lys og uten kommunikasjon. Hadde det ikke vært for de vennene som prøver å holde meg oppe, de som virkelig prøver å få meg bra igjen, vet jeg ikke om jeg i det hele tatt hadde tenkt den lille tanken på å fortsette. Når alt er mørkt for deg, er det ikke lett å fortsette. For deg er jeg kanskje ikke trist, men jeg er trist nok. Det er så sant som ordtrykket sier "man er sin største kritiker". Jeg sliter med å finne noe bra på meg. Ser på alle supermodellene som er på tv, skulle ønske jeg hadde kroppen dems. Skulle ønske jeg var bra nok. Skulle ønske jeg hadde en fin kropp. Ikke for at alle andre skal misunne, nei, men for at jeg selv skal føle meg bra. Jeg føler meg langt ifra bra.

 

//megselv i fjor.

 

Nå skal jeg forsvinne i min egen verden for en stund. Beklager at det tok så lang tid før dere hørte fra meg, trengte bare tid. Jeg setter mer enn stor pris på all støtten jeg får av dere som leser bloggen min. Dere er gull.




Stikkord:


Utslitt til alle grader.

Dagene går opp og ned, har noen bedre og noen verre. De siste dagene har jeg vært helt utslitt, selv om folk kanskje ikke merker det. Selv om jeg smiler og får dere til å tro at det går bedre med meg, så er det ikke alltid det gjør det. Jeg har blitt veldig flink til å putte på meg en maske gjennom de siste årene, så flink at mine nærmeste ikke alltid klarer å gjennomskue meg. Jeg orker ikke at de jeg er glad i skal bli lei seg for at jeg har det jævlig, eller at de trur det er dems feil. Det er mange som prøver å få meg i godt humør, og det skal de ha all ære for, men det er ikke deres skyld om dere ikke klarer det. Det er jeg som har stengt meg av, jeg kjenner ikke de gode følelsene lenger. Jeg husker ikke sist jeg var ordentlig glad, ordentlig lykke. Ordet "lykke" er så og si blitt ett fremmed ord for meg. Prøver hardt, virkelig hardt, hver dag å finne noe å glede meg skikkelig over. Men det er ikke så lett. Mange kan si at jeg har vært sjuk lenge, og at nå er det faen meg på tide at jeg blir frisk. Tror dere ikke at jeg vil det selv? Jeg vil ikke ha det sånn her, at jeg nesten sitter og skaller hodet mitt knust i veggen hver kveld siden jeg er så drittlei alt sammen. At jeg nesten hopper ned fra verandaen, siden jeg vet at denne dagen ikke kommer til å bli noe bedre. Vet dere hva som stopper meg? Familien og mine nærmeste. Hadde det ikke vært for at enkelte faktisk hadde satt seg ned og spurt åssen jeg har det ...

Har fått utfordringer av at jeg burde komme meg opp og ut hver eneste dag - noe jeg vet hjelper. Prøver hver dag, gjerne flere ganger om dagen også. Men det ender med at jeg blir utslitt, kvalm og skallebank - så jeg sover flere timer om dagen. Blir så dårlig og sliten at jeg ikke får i meg mat lenger. Det har endt med at jeg har rast ned i vekt (dette gjør jo selvfølgelig ikke meg noe..), men folk rundt meg reagerer. Jeg kan skjønne det. For det hjelper jo ikke på psyken når man ikke spiser, eller raser ned i vekt. Jeg prøver å spise litt og litt, men jeg klarer ikke. Blir dårlig og uvel av det, så jeg propper heller i meg french fries og grønn iste (som er for øyeblikket kicket mitt).

Vet det har vært dårlig innlegg etc her inne av meg. Men vi har flyttet, så har ikke hatt nett. Også har jeg ikke tenkt noe over i det hele tatt. Har fått mail og diverse om det går bra med meg siden jeg ikke har blogget, og det betyr noe innerst i hjerterota mi at det faktisk er folk (gjerne fremmede, som mailer) som bryr seg. Dere er verdt gull.

 





Jeg forsvinner.

Hver dag kjemper jeg mot alt sammen. Det føles ut som at jeg blir mer og mer borte. At jeg forsvinner. Prøver så godt jeg kan å ha det gøy med venner og familie. Prøver til å med å drikke, utfordre meg litt. Men det tapper all energi jeg har. Alt jeg vil gjøre er å bare ligge i sengen for meg selv, se på serier og høre på musikken min. Noen kanskje at jeg ligger og synes synd på meg selv, og at det ikke hjelper å bare ligge inne. Tro meg, jeg vet det ikke hjelper. Men det er ikke alltid like lett når man ikke har energi til noe annet. Jeg må mange ganger putte all energien jeg har for å hente meg ett glass med saft. Når jeg skal på butikken, prøver jeg å putte på en maske så ikke alle skal se hvor nede jeg er. Men når jeg føler at hele butikken bare klemmer meg, at alle veggene bare kommer nærmere og nærmere. Synet mitt begynner å prikke, jeg ser skygger og føler meg forfulgt. Det er absolutt ingen god følelse i det hele tatt. Det tapper meg fullstendig.

Jeg er veldig flink til å rømme vekk med alkoholen. Hvorfor? Jeg vet faktisk ikke. Det jeg vet er at jeg har gått så lei av å faktisk ha det sånn. Jeg har gått lei av å måtte kjempe hver eneste dag, time og minutt for å kunne finne små, positive ting i livet. Jeg klarer ikke smile ordentlig til min egen mor en gang, og det sier egentlig litt. Det knuser meg at hun blir lei seg på grunn av at jeg har det sånn. Det siste jeg vil gjøre her i verden er å såre mamma. For hun er en av de som er her for meg, natt og dag. 

Humørsvingningene mine blir bare verre og verre. Jeg føler at jeg er "kongen av verden" i det ene sekundet, og i det neste kan jeg se svart og vet ikke hva jeg gjør. Det sliter med så fullstendig ut. Jeg går rundt og er irritabel hele tiden. Føler meg som en tikkende bombe som snart er klar for å eksplodere. Jeg stenger meg inne, tar nesten ikke kontakt med folk jeg elsker. Alle følelsene mine er ett digert kaos. Vet ikke åssen jeg skal sortere det lenger. Ting blir bare mørkere og mørkere for hver dag som går. Når jeg sårer de jeg er glad i, knuses jeg innvendig. Når folk møter meg, kan de se en blid jente. Men på innsiden ... jeg knuses og blir tappet for energi hver gang jeg later som at jeg har det bra foran vennene mine. Men jeg vil ikke bare sitte der og sture, når de prøver alt de kan for å få meg i godt humør igjen. Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Føler at det snart har gått for langt. 

Jeg vil takke alle mine nærme, som gir meg den kjærligheten de kan. For at dere faktisk er her for meg når jeg trenger det. Dere er med på å faktisk hjelpe meg med å ikke forsvinne helt. Jeg skulle bare ønske at det var lettere for meg. Jeg beklager for at jeg plutselig kan bli drit sur på dere for ingenting. Det er virkelig ikke meningen! Jeg er veldig glad i dere.

 





Stikkord:


Utslitt.

Jeg har ingenting som heter energi i kroppen lenger, kan sove i flere døgn i strekk føles det ut som. Sov i 7 timer i natt, og fra 09:30-15:00 etter det. Noen av dere tenker kanskje "det er bare for at du har sovet så lenge", og ja. Det kan hende, men den følelsen jeg har i kroppen sier noe helt annet. Jeg er helt tom, føler at jeg har veldig lite igjen i kroppen. 

Snakket med A i DPS igår, han sa at jeg får lov til å ta noen dagers pause fra kampen mot å komme meg opp på bena igjen. Sanderud ble også nevnt. Da mye fordi at jeg nevnte at jeg begynte å få de negative tankene mye tilbake, at jeg var utslitt - og ikke minst at jeg begynner å skape den berømte boblen rundt meg. Stemmen i hodet mitt (som jeg døpte for TomTom, uttales tåmtåm, på Sanderud) begynner å surre igjen. Hadde jeg hatt en tankekveler, hadde jeg absolutt brukt den nå. Bare så jeg kunne få vekk all negativiteten, så jeg kan pøse på med positivitet igjen. Er så lei av å prøve komme meg opp igjen, føles ut som at jeg kom noen skritt frem - også var det rett på benken igjen. 

Det er dessverre mange som er så uvitende om hva jeg går gjennom, det er ikke mange som vet hva depresjon og angst virkelig er. De sier "ja, bare tenk på det positive i livet ditt", men det er ikke så lett når man er så nede. Det er mye verre å slite psykisk, enn å ha enn strekk i låret. Man kommer seg ikke like lett opp igjen. Men det er også forskjellige grader på det jeg går gjennom. De jeg har snakket med sier at jeg har en ganske stor grad av det, så det kan kanskje tenkes at det vil ta litt tid?

Vil takke alle som har gitt så positive tilbakemeldinger, dere er herlige! Folk har kontaktet meg på facebook, og gjennom bloggen. Jeg har mine grunner for at jeg faktisk blogger. Det er for at jeg skal ha en slags selvterapi, at jeg kan sette litt ord på noe av det jeg føler (jeg prøver så godt jeg kan iallefall). At jeg kanskje kan hjelpe andre som går gjennom noe av det samme som meg, så de vet at det er flere som sitte på benken og føler seg hjelpesløs og alene. Jeg vet hvordan det føles, at man føler seg helt alene. Man føler at alt man gjør er feil og galt. Det er absolutt ingen god følelse i det hele tatt. Absolutt ikke. Jeg føler meg fortapt. Lyset jeg en gang hadde, blir bare svakere og svakere.

En veldig positiv hendelse i dag; mamma og jeg fikk leiligheten vi har sett på. Den er enorm og nydelig. Den er hele 150 kvadratmeter, og vi kan flytte inn om 1-2 uker. Gleder meg helt sinnsykt til å starte på noe nytt.

 

 





Think about this.

Husker når jeg gikk i 10 klasse (?) og vi hadde en innlevering i norsk, var en prøve tentamen. Jeg valgte å skrive om mobbing, tror faktisk det ble 5 sider - om jeg da med min gullfisk husker korrekt. Fikk faktisk en 5'er, noe som var utrolig bra for meg! Det er som mange som blir mobbet, og det er enda fler som vet om det uten å gjøre noe med det. Jeg har aldri vært den som mobbet, men ble litt små mobbet selv. Det var ikke sånn at jeg ble dyttet rundt, spyttet på og ble kastet ting på - langt ifra. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke klarte å snakke ordentlig, siden jeg sliter med å uttale noe så enkelt som "kino", "kjøttboller" og dere skjønner sikkert hva jeg mener? Jeg var ofte i slosskamper med gutta, tror nesten ikke det var en eneste gutt i klassen jeg ikke hadde slåss mot. Husker to episoder veldig godt. Jeg satt noen cm på pulten til han ene i klassen, det endte med at han dyttet meg bakover så jeg landet rett på ryggen. Så ble jeg dratt i en hjørne hvor han slo meg i magen og halsen. MEN, det var han som forlot skolen i sinne. Jeg skjønte ikke hva som skjedde med en gang, det gikk ikke opp for meg før litt etterpå. En annen gang ble jeg drapstruet for at jeg tok stolen fra en i stolleken. Hello? Vi gikk på barneskolen! Det endte med at begge to måtte til rektor, etter at lærerne hadde fått meg ut fra doen jeg låste meg på. Haha.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk må mobbe? Er det fordi at de har såpass dårlig selvtillitt selv, at de faktisk må ødelegge andres liv? Jeg tror ikke at de faktisk skjønner at man kan ødelegge livet til den man mobber for resten av livet, det er mange som får ordentlige psykiske problemet etter at de har opplevd det. Jeg er så takknemlig for at jeg ikke har gjort det, eller at mine små søsken har blitt - eller gjør det. Hadde de mobbet noen, hadde Silje med slegga kommet. Thor med hammer'n er virkelig ingenting i forhold til meg da. 
 

//google



Det er derfor vi bør tenke litt over handlingene våre, hva vi faktisk gjør med et annet menneske. Vi er kanskje ulike på fasonger, hudfarge, religion også videre. Men vi er alle like innvendig. Vi har alle (hvertfall flere parten) følelser og ett bankende hjerte. Det er derfor jeg prøver så godt jeg kan å smile til folk på gaten, helt fremmede. For jeg vet at det kan faktisk være med å redde dagen til den personen. Det kan være en person som er på randen til å ta livet sitt, for han/hun føler seg så usynlig. Jeg vet selv hvordan den følelsen er, og den er absolutt ikke god i det hele tatt. Man føler at man ikke gjør noe bra, at man ikke er elsket, at alle bare ser ned på eller tvers gjennom deg. Det er derfor vi bare bør smile, trenger ikke være fra øret til øret. Bare ett lite og uskyldig smil. Det er jo virkelig ikke rart det blir krig her i verden, når det finnes så mye hat.

 







"Alt kommer til å gå bra"

Det er ordene jeg hører flere ganger om dagen. Den type setning er som brekkmiddel for meg, har virkelig gått så lei det. Det er så lett for folk å si, at det virker som at det nesten har blitt en "uvane" å bare si det til folk som man leser om, eller som man vet sliter. Det er mye lettere å si "du kommer til å få det bra", enn å faktisk føle det den personen sier. Om jeg hadde fått 10 kroner for hver gang noen hadde sagt det til meg, hadde jeg garantert vært millionær - eller noe i nærheten da. Hvorfor ikke heller si noe litt mer "personlig", sånn at vedkommende faktisk føler at du bryr deg? Jeg fikk verdens søteste melding av bestevenninna mi i dag, den gjorde virkelig dagen min. Man trenger ikke ofte å skrive så personlige meldinger til fremmede, ikke det jeg skal frem til. Men ofte kan man faktisk redde liv, ved å bare smile til en fremmed på gaten. Har dere tenkt over det?


Det var så mye glede i den meldingen, at jeg begynte å grine av glede. Det betydde mer for meg enn det jeg kan forklare, å bare få en sånn melding helt plutselig. Når man får sånne når man minst forventer det, det er da det betyr mest. Det er hvertfall sånn det er for meg, ikke sikkert det er sånn for alle her i verden. 


Akkurat nå føler jeg at alt rundt meg har stoppet, alt har blitt pauset. Føler meg nesten lammet i kroppen, siden jeg er så sliten. Orker ikke snakke eller forklare noen ting lenger. Er så slitsomt å faktisk dra ting ut av min egen munn. Derfor er det så godt at jeg har den bloggen her, og ikke minst min blå og fine dagbok. Da har jeg faktisk ett sted jeg kan skrive ned alt, der jeg kan formidle hva jeg føler uten og måtte åpne kjeften min en eneste gang - med mindre jeg må gjespe eller noe lignende da. Har dratt frem min lille (eller store, om det heller passer) boble, som jeg vandrer rundt i. Begynt å stenge meg litt inne igjen, noe som definitvt ikke er ett bra tegn. Var litt derfor jeg ble sendt på Sanderud, så de kunne sprekke den fine, lille bobla mi. For når jeg først sperrer meg inne, er jeg ikke lett å få tak i. Jeg kan gjerne bare sitte å nikke til det du sier, uten å en gang få med meg eller bry meg om det du sier. Det er ingen god følelse for den som faktisk prøver å snakke til meg, det er som å snakke til en ganske solid murvegg noen ganger. 

Føler at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre lenger. All energien min har plutselig blitt borte. Den lille "puffen" som var i meg, har forsvunnet. Jeg kan sitte å stirre rett i en vegg og bare forsvinne, litt etter litt. Det er som at det mørke hullet bare prøver å suge meg inn, mer og mer. Hvor lenge skal jeg faktisk orke å drive på sånn? Hvor lenge skal jeg orke å føle at jeg ikke kjemper for noen ting? Og ja, jeg er fullt klar over at jeg kjemper for å få ett bedre liv, så den regla trenger jeg ikke. Jeg føler meg bare tom, at alle følelsene mine har forduftet. Har prøvd å smile til mamma flere ganger i dag, men jeg har ikke fått det frem. Det er som gravd lengst inni sjela. Har ikke hatt energi til å gå ut av senga omtrent, bortsett fra når mamma tvang meg (på en god måte, ikke minst) og ta meg med på en luftetur. Hadde nesten lyst til å stelle meg på alle fire og bjeffe. 

Jeg velger å tro at jeg en vakker dag skal bli bra igjen. Jeg vet bare ikke når eller hvor jeg blir det. Har fått høre at jeg er i en lang prosess, men den prosessen skyver jeg snart langt inn i kaviarstjerna, for jeg har gått så lei alt sammen.

Nå skal jeg vente på at vaskemaskinen blir ferdig, så skal jeg sove. Skal på samtaletime i morgen, til og med skrevet ett brev til han så jeg skal slippe å snakke så utrolig mye. Er ikke så blond som det ser ut til, tenker lengre enn nesa rekker. Hvertfall en gang i blant.

 





Jeg forsvant fra alt.

Det har vært lite aktivitet på bloggen min i helgen, og jeg har mine grunner. Jeg ville forsvinne, bare for en liten stund. Kjenne at jeg faktisk kan ha det gøy igjen, at jeg lever. Dere har vel sett det i filmer, at alt rundt en person er satt på pause, mens han/hun bare vandrer rundt helt alene i verden? Mens alle bare står der. Det er sånn jeg føler det mange ganger. At jeg bare vandrer rundt helt alene, mens livet faktisk ikke vil gå noe sted. Derfor var jeg med venner som jeg ikke har sett eller pratet med på lenge - vi kastet oss på flaska. Det var gøy begge kveldene, men søndagen, det er en annen historie ..

 

Jeg føler noen ganger at jeg bare vil løpe vekk, løpe vekk fra alt. Hadde jeg hatt penger, hadde jeg bestilt sydenreise til meg selv. Bare dra vekk, koble av - slippe å tenke på alt som faktisk driver og surrer i hodet mitt. Noen ganger så vil jeg bare flytte ett sted for å starte ett nytt liv. Skulle ønske jeg kunne skaffe meg en helt ny identitet og ett nytt liv. Være ett sted der ingen kjenner meg, der jeg er helt alene. Men så kommer det problemet; det hjelper ikke å løpe fra det, for en gang som kommer det til å bitchslape deg i trynet igjen. Jeg er fullt klar over at jeg må kjempe med det her, at jeg må klare å komme meg gjennom det. Det sier nesten seg selv. Livet er en battlefield. 


Lærte ganske tidlig at livet ikke er en dans på roser, selv de mest vakre roser kan ha det aller skarpeste torner. Jeg forguder virkelig de som har gått gjennom det samme som jeg har - for så å kunne leve videre. Og ja, jeg har hørt mange ganger at jeg kommer til å klare det her. Men det er også en liten ting til alle dere der ute som sier det til andre; det er så lett for dere å si at det kommer til å bli bra igjen, enn å faktisk føle det vi føler. Det kan hjelpe for mange å stille seg foran speilet og si "i dag er jeg bra nok, i dag er jeg spesiell og best". Jeg er mer den som kommer med de negative ordene, og tankene. Er faktisk ikke helt sikker på hva jeg skal gjøre for at det skal bli bra, jeg føler meg bare helt utslitt av alt sammen nå. Så dagen i dag, skal jeg tilbringe i senga - høre på god musikk og prøve slappe av. 


Til dere som klarer å kose dere, nyt dagen super masse.
Takk til dere som faktisk gidder å lese den bloggen her, dere gjør det verdt det. Føler at jeg blir "hørt", eller "lest" er vel riktig sammenheng? Bare håper at jeg kan hjelpe noen med å vite at de er ikke alene. 

 




Stikkord:


Jeg ble stengt inne.

Det å ha angst, er forskjellig fra person til person. Når det kommer til meg - så kan jeg forklare litt nærmere om hvordan jeg har det når jeg får angstanfall. Det varierer veldig fra gang til gang, og det spørs akkurat i hvilken situasjon jeg er i.

Det starter allerede fra da jeg går ut av døra, og vet at jeg må inn på butikken. Prøver hver gang å roe meg ned, tenke på at det her kommer til å gå bra. Jeg går med raske skritt frem til butikken, stopper foran døra for å puste dypt inn - for så å gå inn i helvete. Det første jeg gjør, er å få oversikt over hvor mange mennesker det er der - og hvor ca de er. Det andre som skjer er at jeg føler meg nedglodd, det er som at alle vet akkurat åssen jeg har det òg hva jeg tenker. Prøver å stenge alle sammen ut av hodet mitt, heller tenke på hva jeg skal handle og hvor varene jeg skal ha ligger. Sekundene går, tankene raser avgårdet og det føles ut som at bena ikke vil røre seg - alt går i en blanding av slow motion og super fast. Så begynner hjertebanken, føles som at noe prøver å dunke seg ut gjennom brystet, halsen, hodet og ørene. Jeg blir kvalm, svimmel, svetter og ser tåkete. Noe jeg har fått vite betyr at kroppen går i angrep -eller forsvars posisjon. Hjertet pumper mer blod når man er redd, noe som fører til hjertebank. Siden hjertet trenger mer blod, har man mindre blod i magen - noe som fører til svimmelhet og kvalme. Man svetter, da gjerne i hendene, så det skal bli lettere å holde fast i ting for å kunne forsvare seg. Det føles som at veggene kommer mot meg - sånn man gjerne har i feberfantasi? Jeg føler meg innestengt. Alle menneskene blir som kjemper, alt snurrer. Må holde meg fast i butikkhyllene for å faktisk kunne holde meg oppreist. Prøver å puste rolig, tenke at det bare er i hodet mitt. Når jeg endelig kommer meg hjem etter butikkhelvete, er jeg helt utslitt. Blir som regel liggene i fosterstilling i senga under dyna, med musikk på øra og rister - som går over til rolig vugging så jeg skal føle meg trygg. 

 


//google.no

Føles noen ganger som at alt er laget i en bildefilm, om dere da skjønner hva jeg mener? At jeg ser ting røre seg som i bildet over.

 

 

 

 

Stikkord:


Datt nesten av stolen. (?)

Har sovet helt til nå. Sov så dårlig i natt, så jeg vurderte nesten å sette opp en felle for Jon Blund for så å riste litt sovepulver og sweet dreams ut av'n. Men, siden jeg ikke hadde energi til å gjøre noe annet enn enn å bare ligge i senga, så ble jo ikke det noe av. Men det sier vel seg selv, da? Gudene vet hvor mange ganger mamma prøvde å vekke meg i dag før hun dro på jobb, jeg hadde ikke sjans til å komme meg ut av senga, eller å holde meg våken. Så, jeg har nå mindre enn halve dagen igjen, ikke det en gang, på å finne på masse sprell. Med andre ord, jeg kommer til å sitte akkurat her: 

 

Godt planta i sofaen med snusen, noe godt å knaske på, øyer som sjeler og mamsen resten av kvelden. Spare opp litt energi til i morgen, for da har jeg samtaletime med Svein! Kontakten min i Samtaletjenesten, en veldig kul og snill kær. Skulle egentlig møte Pernille, men siden jeg sov tyngre enn grunnmuren til huset, så ble jo ikke det noe av. Skulle jo møte hun rundt 10-11 i dag ... I will make it up 2 you! I promise.


Men jo; til overskriften. Jeg tenkte jeg skulle veie meg, siden det er jo hele 1 eller 2 dager siden jeg sist sjekket. Noe av det "positive" med det jeg sliter med, hurra for det og klapp på skulderen. Men ja, når jeg stelte meg på vekta kun iført en hvit singlett og den fine rosa trusa mi, så måtte jeg dobbelt sjekke. Det er umulig, det skal egentlig ikke gå an. Tror jeg sjekket meg sist igår, eller overigår, husker ikke helt. Har verre hukommelse enn gullfisken, måtte faktisk spørre mamma om alderen min igår, siden jeg er så sliten om dagen. MEN; dette viste da vekta til meg før i dag:

 

 

Noe rart jeg begynte å lure? Jeg veide 48kg her om dagen, og nå veier jeg dette? Ser også at jeg ikke klipte neglene mine helt rett, så det beklager jeg virkelig. Håper dere ikke blir kvalme av litt dårlig klipte tånegler, blodårer som stikker frem og diverse som blir vist på det bildet her.


Nå skal jeg kose meg med litt musikk, potetsticks, cola og snus før mamma kommer hjem med middag. Håper det er noe snadder som begge to liker, alltid vanskelig å finne middag til meg. Jeg er en av de mest kresne her i verden, har jeg fått høre. Det jeg svarer da er; jeg er ikke kresen, jeg vet bare hva jeg liker og ikke liker. Kanskje det er frekt, men jeg spiser ikke det jeg ikke liker. Klarer ikke tvinge mat inn i kjeften, for så å svelge og brekke meg for at jeg ikke liker det. Sorey, men det er virkelig ikke verdt det. Da får jeg nesten heller være den frekke gjesten som ikke likte maten. 

 






The beginning

Mange tenker kanskje; "ånei, enda en rosablogger...". Men slapp av, jeg er nok langt ifra det. Jeg kommer ikke til å legge ut treningstimene mine, bilder av alle klærne mine, legge ut bilder av sminke og ... - ja, dere skjønner kanskje hvor jeg skal frem til? Jeg er mer den som har litt sjølironi og galgenhumor, pluss jeg tenker at bloggen kanskje kan hjelpe meg gjennom det her, utenom min lille, kjære dagbok. Det er mange som spør meg om hvordan jeg har det, og istedet for å bruke "ctrl + c for så å trykke ctrl + v", tenkte jeg at jeg kan blogge om hvordan jeg har det. Det er også for at andre som sliter med det samme som meg, skal forstå at de faktisk ikke er alene om det. Vi er flere og vi blir flere som sliter med det her. Det står veldig godt beskrevet her, en side som er skrevet av psykolog Pål-Erik Gulliksrud.
 

For dere som ikke leste teksten under bildet (noe jeg normalt gjør, eller er det bare meg?) så kan jeg fortelle litt om meg selv. Så, here it goes.


Jeg heter Silje (sist jeg sjekket) og er ei jente på 22 år, født på alles Valentines Day - for dere som ikke vet når det er, så er det 14 februar. Er 164 "høy" og veier 48kg (gjorde det igår). Mamma og pappa bor ikke sammen, har heller aldri vært gift. Har en kjæreste som er høy, mørk og kjekk. Er vel nesten alle jenters drøm? Om jeg da har forstått det riktig .. Navnet på bloggen "tjorvi" kommer av at jeg ble kalt for Tjorven når jeg var bittelita, søt og uskyldig - noe jeg fortsatt påstår at jeg er! Jeg er en av de "han-der-oppi-skyene" aka gjerne Gud vil teste litt ekstra. Har opplevd mange <<traumatiske>> hendelser i mitt liv, som samtaleterapauten min fortalte meg. For meg er dette egentlig bare normalt, jeg er på en måte ganske vant til det, men det har nok blitt for mye gjennom årene. Det endte med at jeg gikk inn i depresjon og angst i januar i år (året er 2013, for dere som henger en smule etter). Kjæresten fikk meg til å ringe legen etter en uke med grining, føltes ut som at Niagara Falls prøvde å fosse ut gjennom øyeeplene mine enkelte ganger. Ble først sykmeldt i en 2 uke, så 2 uker til før jeg fikk samtaletime hos Samtaletjenesten en torsdag 28. mars. Der tok jeg en såkalt test, for å se hvor jeg lå an i terrenget. Damen jeg pratet med fortalte at hun så jeg scorte ganske høyt på både angst og depresjon der og da, pluss at jeg sliter litt med den satans fôringa gjennom kjeften. Allerede på mandag mens jeg satt og skravla med fastlegen min, ble jeg sendt til Sanderud (NB! Som ikke er ett galehjem med folk i tvangstrøyer som går rundt og skaller i vegger, har hår som står opp etter man har rørt ett elektrisk gjerde eller trill runde øyne - noe jeg tenkte det kanskje var). Var der i rundt 2 uker, noe jeg også kommer tilbake til. Er fortsatt sykmeldt ... Går til samtaletimer både hos Samtaletjeneste og DPS 1-2 ganger i uken. Jeg vandrer rundt i min egen lille boble, der jeg prøver å beskytte meg selv. Det er ikke alltid like lett, for enkelte ganger føler at jeg blir trekt i alle kanter av "sykdommen" eller hva man nå kan kalle det.

 




 

Det er her bare starten, på et liv jeg vil skal bli bedre. Bedre enn det der er nå. En vakker dag, skal jeg bli frisk, i verste fall så skal jeg lære meg å leve med det. 

 




Stikkord:
Les mer i arkivet » September 2014 » August 2014 » April 2014

Silje Lien

Hei. Er ei jente på 22 fra lille Elverum. Skriver om alt jeg føler for og som opptar meg. Er det noe du lurer på eller vil snakke om? siljel_@live.no

KATEGORIER:

ARKIV:



Image and video hosting by TinyPic
hits